Et glimt av himmelrike

Caleb Caudle: Sweet Critters (album 2024)

”And it feels just like heaven sometimes On a day like this the struggle is
More than I can stand
And it feels just like heaven sometimes“

Noen utstråler mye varme gjennom musikken sin. Amerikanske Caleb Caudle er én av dem. Da jeg skrev om hans glimrende album Forsyhtia (2022) og hans solokonsert i Oslo i februar 2023, tydde jeg naturlig nok til Gubberock-klisjéen om å sitte ved et leirbål og varme hendene over flammene mens Caleb Caudle synger. Slik føles i i høyeste grad også det nye albumet Sweet Critters. Musikerne skaper en varm countrystemning, og Caleb selv synger varmere og bedre enn noen gang. Sangene går gjerne i et rolig eller i et middels tempo, der de roligste sangene også ofte – slett ikke alltid – er de beste. Også dette som på Forsythia. Jeg kan ikke tenke meg et mer passende nytt album for mørke og kjølige høstkvelder.

De første gangene jeg hørte plata, var jeg litt småskuffet. Men så ropte den, nei hvisket, oftere og oftere på meg. Dette er rett og slett ei nydelig samling sanger.

Sist var det John Cash som hadde produsert albumet. Denne gangen er det John Paul White og Ben Tanner som har hatt styringen i et studio i Alabama. Foruten John Paul White oppgir Caleb folk som Guy Clark og Buddy Miller som musikalske helter, og da legges lista høyt. Men Caleb river ikke, han går over med glans. Albumet er dedikert til kompis og bandmedlem Alex McKinney som nylig døde.

Alle låtene på plata er skrevet av Caleb selv utenom åpningslåten Keith Whitleys «Great High Mountain» der Caleb synger om at man ikke trenger å flytte fjell, men heller klatre over dem. Og det sier noe om både hvor Caleb nå befinner seg i livet og hans livsfilosofi. I presseskrivet beskrives albumet som en samling nattlige sanger. Han lever nå nærmere naturen, finner en ro når natten faller på der minnene fra fortiden og angsten for framtiden får hvile. Han trives godt i lag med «Sweet Critters»; finner en slags uskyld i småkryp.

Åpningslåten glir nesten sømløst over i «The Devil’s Voice», og her ser Caleb tilbake på en mindre harmonisk tid der djevelen gjerne kan være en metafor for rusmidler. Ikke vet jeg, men et par av tekstene antyder at djevel, og for den saks skyld Gud, også kan være mer enn metaforer for Caleb.

Etter de to fine åpningslåtene følger godbitene på rekke og rad. Aoife O’Donovan låner stemme til flotte, nedtonede «The Brim», Allison Russell til «Heaven Sometimes». Blant de mange perlene på albumet må «River Of Fire» nevnes. Låten handler om en gang Caudle ble ranet. Jeg er også spesielt svak for tittelåten og «Kentucky When You Called». Avslutningslåten «Where We Left Off» er en sang om en venn Caudle ikke ser så ofte. Men den aller største favoritten er nok «The Garage» der Caudle synger om en klubb med livemusikk der han hang i formative år, og der han virkelig følte seg hjemme og etterhvert fikk et publikum.

Caleb Caudle sier han legger mer enn låtskriveren Caleb i potten, han legger også i mye av mennesket. Og det er kanskje dette som gjør at albumet ikke bare er håndverksmessig bra. Bak den vakre musikken – gitar, fele, piano, tromme med mer – og den flotte stemmen befinner det seg levd liv, noe ekte, noe som ikke bare er pent, men noe som har sine sår og arr. Men best av alt; Caleb Caudle virker å befinne seg på et godt sted nå, og han inviterer oss med. Og her føler jeg meg helt hjemme. Dette treffer mitt musikkhjerte.