Tre nye og gode norske

Gubberock ligger notorisk på etterskudd. Jeg innser at jeg ikke rekker å skrive lange avhandlinger om alle de nye platene jeg liker. Men hvorfor skal det alltid være så langt? I dag blir det tre ganske korte omtaler av nye norske album jeg liker godt.

Malin Pettersen: Seasons (EP 2024)

IVi begynner med den korteste og ferskeste av dem. Malin Pettersens nye EP varer kun et drøyt kvarter, men det forhindrer ikke at jeg her finner den musikken med henne som jeg liker best.

Jeg har sett Malin noen ganger på hyllestkonserter der hun gjerne har gjort et par låter. Hun har alltid imponert med sin tilstedeværelse og stemmeprakt. Hun eier scenen på en litt forsiktig og lun måte. Albumene hennes har jeg aldri fått helt tak på, og jeg innrømmer at det ikke er så uvanlig som man kanskje skulle tro for plater i den ofte veskystinspirerte americanen som noen kaller Nordicana. Men Malin har fått strålende kritikker for sine album, helt sikkert fortjent selv om de ikke har truffet meg. På Alonesome (2019) var Malin helt alene. Og nå gjør hun det igjen.

Tidligere denne uka har Gubberock omtalt nye spartanske album med Togeir Waldemar og Tom Roger Aadland. Jeg har vært overrasket over hvor sterke album de har laget; Aadland alene, Waldemar med hjelp av Michael Barrett Donovan på fele. Malin Pettersen har spilt inn sin EP hjemme i et garderobeskap, helt uten annet enn gitaren og sin stemme. Less er definitivt more for Malin Pettersen. Og jeg lar denne omtalen følge samme motto. Dette er nydelig og nært. Fem sanger på engelsk, én på norsk. Hør og bli overbevist! Den perfekte plata å starte dagen med!

Nilsen’s Southern Harmony: Sugarado (album 2024)

Nilsen’s Southern Harmony har hatt plassen i CD-spilleren i bilen i flere uker. Dette er fin musikk for bilkjøring, ei litt rocka countryplate.

Bandet består av Bjørn Nilsen på vokal og gitar, Erik Nielsen på munnspill, Ken Narverud på bass
og Øyvind Hansen på trommer. På Sugarado bidrar flere gjestemusikere som blant annet Bjørn og Stein Kulseth fra plateaktuelle The Contenders. Sangene er til dels skrever i samarbeid med folk som Jeff Wasserman, Austin Church, Ricky Whitley, Karren Pell.

Plata har en rekke gode spor, mange av dem nær allsangvennlige med Erik Nielsen flotte munnspill og den solide vokalen – noen ganger likner han selveste Rodney Crowell – til Bjørn Nilsen. Tekstene handler om hverdagsliv med snev av samfunnskommentar. Samlet er dette ei flott countryplate. Alle de ni låtene er fine, men jeg vil særlig trekke fram «Lonely Was My Middle Name», «Defenceless», Pray Like You Mean It» og «Holdin’ On To Nothin’».

Birri: For All Those In Mourning (album 2024)

”Yes I was raised between mountains, been cilmbing steep hills for a lifetime“

Leter du etter musikk som gir deg gåsehud? Birris sang «Raised Between Mountains» gir meg gåsehud i hvert fall. Og det er flere sanger er som gir store musikalske opplevelser på hennes nye plate.

Sist, men ikke minst. Birri er Brita Skare Malvik fra Sunndalsøra, nå bosatt i Lofoten. For All Those In Mourning følger fem år etter Birris forrige album, Ten Years. Som tittelen på albumet antyder, handler det om sorg, der hver av de ti låtene tar for seg ulike stadier i en sorgprosess. Den siste låten, «Time» skal være Birris egen favoritt. Sorg, ja, både på det personlige plan og over verdenssituasjonen.

Dette er et svært variert album. Her er det gospel, soul, rock, og americana.

Resultatet er blitt ytterst sjelfullt, med en rekke flotte sanger. Ikke alle sitter umiddelbart, men etter noen runder tar den flotte produksjonen – rett og slett en fremragende samling musikere – Birris insisterende vokal og sanger fatt i deg! Du tviler aldri på at hun mener og har levd disse sangene. Det er til tider rett og slett storslått med et orgel som dundrer av gårde, messingblåsere og strykere. Men aldri overlesset.

Plata og Birri har internasjonalt format.

Her jeg sitter her med dårlig samvittighet, dette albumet hadde fortjent mange flere ord fra meg. Det skal i hvert fall få plass på årsbestelista og mange flere runder; stigningskurven per gjennomlytting har vært bratt. Nå sitter jeg og digger «Let Me Rage, and Let Me Cry», den låta likte jeg overhodet ikke første gang jeg hørte den. Nå er den et godt eksempel på spennvidden på dette strålende albumet. Og mot slutten den fantastiske pianoballaden «So Big, So Brief». Nydelig!

Redigert 26. september 2024.