To menn, én gitar og ei fele

Torgeir Waldemar: Mercy (album 2024)

”I was a drifter in the dark…“ To menn, én gitar og ei fele. Og litt til. Torgeir Waldemar Engen omtaler sitt nye album, Mercy som søsteralbumet til Love (2020). En motpol. Som kjærlighet og hat, sol og måne. For eksempel. Der Love var en stor produksjon spekket med instrumenter er Mercy mer som et folkalbum, med kun to musikere, Torgeir Waldemar på gitar og banjo og Michael Barrett Donovan på fiolin eller fele og bakgrunnsvokal. Alene i et rom. Nakent, upolert.

Torgeir og Donovan har produsert albumet sammen med Torgeirs mangeårige samarbeidspartner Anders Møller.

Søker ikke perfeksjon. Brian Wilson ga for mange år siden ut en sang som het «Love & Mercy». Om Torgeir er inspirert av den låta, vet jeg ikke. Sangen handler om vold og elendighet i verden og at det vi trenger er kjærlighet og nåde, et tema som ikke virker å være fremmed for Waldemar heller. La oss ha mot til å møte ubehaget, kjempe for det gode mot det onde, synes å være hans budskap. Som best vi kan, det beste må aldri bli det godes fiende.

”So don’t wait for a bigger wave
Don’t wait for the easy way out of here
If it sounds too good to be true
Then it probably is, and you should know better
You should know what to do“

Akkurat som plata Mercy. Ikke perfekt. Den var aldri ment å være perfekt. Jeg liker Mercy flere hakk bedre enn Love. Love ble rett og slett litt for mye av det gode og en aldri så liten nedtur etter det selvtitulerte albumet (2014) og No Offending Fences (2017). Andre har kalt Love et mesterverk. Jeg liker likevel også den storslåtte Torgeir Waldemar, konserten i operaen og årets livealbum derfra er solide saker! Det må kanskje høre mer på Love, artisten gir i presseskrivet nesten inntrykk av at det albumet er en forutsetning for det imperfekte albumet Mercy. Denne skribenten er ingen perfekt lytter, så i så måte burde jeg passe inn i Torgeirs tankegang bak Mercy.

Ensom cowboy. Mercy åpner med sangen «Where To Throw My Shadow». Torgeir alene med en vakker gitar. En god melodi. Enkle virkemidler, desto mer virkningsfullt. En sang om å forsøke å lyse litt opp i mørket som omgir oss. En tidlig favorittlåt, dette. Så røskes det til med litt fuzz før banjo og gitar setter tonen for «Dover». Finnes det et mer ensomt instrument enn banjo i de rette hender? Og Torgeirs hender er rette. Sangen har noe bibelsk over seg. Søken etter frihet, og da går man selvsagt ned til elva.

Fele. Først på låt nummer tre kommer fela til Donovan inn. Den blir med oss videre, og det til gangs. På «Traces Of Dust» er den godt plassert i lydbildet og gir liv til denne dramatiske sangen. Synd, straff og forfølgelse? Og vi får mer fele på den like fine «No Reasons At All».

Neste låt ut er enda en stor sang, kanskje albumets aller beste. «Death Crept Upon Me» kryper bokstavelig talt under huden og blir der. Motsetningene mellom det uskyldsrene og levd liv. Mange sanger og artister nevnes av Torgeir i siste vers, her det opp til oss og se sammenhengen, få brikkene til å falle på plass. Fela gnikker seg mer og mer inn under huden.

Rundt leirbålet og fra en ås. Vi er enda ikke halvveis og har flere kremlåter igjen. Her er kvaliteten på låtene høy helt inn. Jeg får dårlig samvittighet overfor alle låtene som så langt ikke er nevnt i denne omtalen, så her har du resten: Nydelige «Road To Evermore», «Vibration Of Strings», «Cracking Laquer», «Bigger Wave», «The Way You Make Me Feel». Et par av dem er råere, og ikke like umiddelbare, men ikke dårligere av den grunn. Du ser kanskje for deg Torgeir Waldemar der han synger sitt hjerte, utover en åstopp nå, istedenfor rundt leirbålet som tidligere på plata.

«Remedy pt. II» avslutter albumet, nummer én fikk vi som avslutningslåt på det selvtitulerte albumet hans fra 2014. Den fela til Donovan her er så forsiktig, så nydelig. Perfekt avslutning. Unnskyld, dette albumet var aldri ment å skulle ha noe perfekt over seg.

Rootsmusikk! Torgeir Waldemar stod bak produksjonen på Vilde Byes debutalbum som ble utgitt for få uker siden. Jeg kalte artikkelen om det for «For sangens skyld», etter en sang av Townes Van Zandt. Og om noen ville foreslå en slik tittel på også denne artikkelen, kommer det ikke heftige protester herfra. Townes Van Zandt trivdes best på scenen, alene eller med én medmusiker der sangene fikk skinne. Torgeir Waldemar og Michael Barrett Donovan har laget et slikt album med hjelp av en inderlig og sterk stemme, banjo og gitar og ei uttrykksfull fele.

Torgeir Waldemar har med Mercy tatt opp konkurransen med Lost Dog Street Band om å lage årets beste roots-album. De kaller visst ikke musikk roots lenger, men, ja, røttene tilbake i tid sitter dypt for denne musikken som aldri går av moten.

“I’m still dancing around in the dark
Still hungry for whatever I can find
I’ll be the fire if there’s a spark
for whatever else laying around“