Redan september

Utan Dom.: Och man äter inte Nuggets vid en sjö (album 2024)

«Allan, du måste vakna», albumet är här.

Høsten kommer tidsnok. Du har sittet i fluktstol i Värmland hele sommeren, og så er det redan september. Vel strengt tatt er det ikke sommer i dette universet. Været er fortsatt fint; om du ikke drøyer for lenge utover ettermiddagen, er det fortsatt varmt nok til å bade. Men drøye for lenge gjør du, og plutselig er det november med is på vannet. Det er for sent. Men vi kan bade neste sommer, om vi rekker det da. Det er ingen ting som haster i musikken til Østfoldbaserte Utan Dom.

Man kan til og med holde sengen hele dagen som det heter i én av låtene. Jeg gjorde ikke det. Sterkt forkjølet gikk jeg isteden ned på kjøkkenet og satte på kaffen klokken halv sju en lørdags morgen. Kona dro på jobb, og jeg ble sittende der å høre på disse tristessene i dødens tempo. Litt morgentrøtt og litt forkjølelsesmatt. Egentlig en perfekt kombinasjon for å lytte til Utan Dom. Ingen rastløse tvangstanker om alle de andre platene jeg burde høre på.

Forrige album med Utan Dom. (navnet skrives med punktum) gikk helt til topps i kåringen av beste norske album her på Gubberock i fjor. Første gang jeg hørte det mest ambisiøse prosjekt til Utan Dom. til dags dato, det nye albumet Och man äter inte Nuggets vid en sjö, hadde jeg likevel en liten tvil om ideen bak Utan Dom. bærer så langt som ikke bare til et nytt album, men til et helt dobbeltalbum. Ja, den gjør det, viser det seg. Skjønt hva vet jeg om idéen bak. Tror ikke jeg egentlig hadde fattet så mye sist, og vet ikke om jeg har skjønt alt nå heller. Men vilken roll spelar det når det er vakkert, jeg liker det, og det ligger et lite mystisk slør over det hele?

Anita Raa har laget coverfoto og har tatt en rekke bilder av bandmedlemmene. Hun skal ha mye av skylden for at jeg ser mye vann og fluktstoler når jeg hører denne musikken.

Albumet tar for seg livene til Anders, Mikaela, Allan, Agnes og Calvin gjennom et år av deres liv. Der to av månedene er vinter og resten er høst. Kanskje ligger det en spenning under som i Kerstin Ekmans roman Hendelser ved vann. Kanskje har hendelsene allerede funnet sted: «Nu er det dags att ta det lugnt». Mikaela og Calvin danser så sakte de kan. Sammen. Til det er ingenting igjen. Allan har satt seg på en kro ved havnen. Drikker lunken sprit. Han går hjem, er ensom, tenker på de døde, får ikke sove. Man reiser ikke langt av sted i disse sangene. Allan må ha drømt den lykkelige dagen i Tibet. Anders dro ikke til Patagonien eller til Kancjenjunga i hvert fall, han kjenner på savnet. Én av sangene heter «Låt dom rätta komme inn», inspirert av boka til John Ajvide Lindqvist og filmen til Tomas Alfredson med nesten samme tittel, kanskje. I sangen skriver Allan et brev til Agnes, som faktisk er en metafor for Döden:

”Så då skriver jag till Agnes. Jag skriver med mitt blod. Bara hon kan ge mig styrka. Bara hon kan ge mig mod. Tyst i nattens famn. Jag väntar på ett svar. Och försöker inte missa det lilla som finns kvar“

Men Agnes, ja hun er også den avdøde kona til Anders. Heng med, eller la være. Det er mange måter å nærme seg plata på. Min er å betrakte dette som et helt eget univers. Et univers av karakterer som har sin forhistorie. Dette er stoff for teater, i så måte ikke så ulikt glimrende Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet med Thomas & Tvilerne. Den følsomme godheten for karakterene. Vi ser dem ikke ovenfra, vi lever med dem.

Tekstene er på svensk. Det har vi for lengst sluttet å stille spørsmål ved. Selvfølgelig er de det. Musikken er så vakker, så sår at det nesten gjør vondt. Tekstforfatter Lasse Karlsen og Mathilda Juni Arntzen synger deg inn i landskapet, et landskap som gradvis skifter litt karakter gjennom instrumentale pianoinnslag fra bandets komponist Olav Mellum Arntzen når årstiden endres fra høst til vinter eller fra vinter til høst. Bandet fargelegger med litt ulike instrumenter fra låt til låt slik at det blir variasjoner over en grunnstemning.

Det er helheten er som er viktig her. Alt bygger opp om en stemning, ja, og nå er jeg tilbake til dette om et eget univers: Trekkspillet og gitarene til Frederik Bjørnstad, bassen til Torro Sollie, den elektriske gitaren til produsenten Lars-Jørgen Gabestad. Nevnte jeg trombonen til Arnt Martin Brynildsen? Når du tror det ikke kan bli blåere, så blir det selvfølgelig det.

Jo, september är redan här. September «hele jävla året».