Rudolf Nilsens efterfølger

Jørund Vålandsmyr & Menigheten: Bakgårdsgater (album 2024)

Noen ganger oppleves musikk spesielt viktig.

Jørund Vålandsmyr & Menigheten har med sine tre første album satt solide spor i norsk amerikana og rock med sanger om rødvinsrus, dagen derpå, kjærlighetssorg og psykiske utfordringer, men også om å finne kjærligheten. Sangene har jeg ofte oppfattet som forankret i hendelser i Jørunds liv. På det nye albumet går Jørund & Menigheten nye veier, ikke minst på tekstfronten. Nå har de til de grader lukket opp hjertedøra for andre.

Pris for tekstene! Som før er flere av tekstene skrevet i samarbeid med Bernhard Vigen. Jeg vet ikke om Spellemann har en pris for årets tekstforfatter, men kanskje kan Jørund og Bernhard nomineres til en pris for tekstene?

Denne gangen er det altså ikke Jørunds eget liv det skal graves i. Nå får vi innblikk i livene til de som bor i det som kan være en bygård i Oslo, eller egentlig hvor som helst. Stykkevis og delt, riktignok. Liv som flettes sammen, liv som må forholde seg til hverandre. Noen ganger bare som følge av at man bor i samme bygård, andre ganger utvikles bekjentskapene.

Ordsmed. Om du ikke har hørt ordet bakgårdsgate før, kan du vite at det er slikt Jørund liker å gjøre, sette sammen ord som vi kjenner på nye måter. Det er også et par eksempler til i titlene på sanger som «Hjemmesvekka» og «Villsprungen», ord som vi kanskje ikke har hørt før, men som sender tankene i riktig retning. På «Villsprungen» bidrar David William Øynes fra årets sjerneskudd bandet Villskudd på vokal. Øynes’ stemme kler den rufsete sangen. Likheten mellom navnet på bandet til Øynes og låten skal være helt tilfeldig. Tuva Syvertsen låner ellers vokal og fele til «Lengte langt av lei».

Rudolf Nilsen. Jeg har aldri vært i tvil om at dette tekstuniverset fenger. Jørund er her en moderne Rudolf Nilsen, med stor respekt for mange av dem som livet har fart røft med. Dette er ei knapp og presis novellesamling. Det er rett og slett gåsehudstoff i mange av disse tekstene. Som i åpningssangen «Ingen». «Ingen ser det lille du ser i det altfor store”. Hun sitter ensom i sin leilighet. Ingen kjenner henne. Oppgang og nummer, «2 D 0301» er hennes identitet.

Ha tålmodighet med musikken. Som på mange av sangene på dette albumet, kommer melodien på «Ingen» smygende etter noen runder. Du finner mye gull om du lar plata få litt tid. Særlig første del av albumet var litt krevende, men den løsner, den også. Jørunds stemme er som før, sterk og overbevisende. Han synger i et tributeband for Roy Orbison, det gir en indikasjon på hvor du har mannen. Musikalsk er vi i et litt annerledes landskap enn på tidligere album med Jørund og Menigheten. Kall det gjerne fortsatt amerikana med spor av rock, men dette er en lysere variant. Blåserne og fløytene løfter låtene –joda, noen ganger er blåserne nokså blå – framfor at de trekkes ned av mørke synther og industrirock ala Thåström. Midtveis har de plassert den vare «Fatte deg i korthet». Nydelig!

Vi får ellers historien om vaktmesteren og kona i «Arbeidskar». Vi møter mennesker som må ta farvel med sine kjære, mennesker som ble boende for lenge hjemme hos mor og far, ja «Hjemmesvekka». Det er til og med plass til en salme: «Salme – fra en frafallen kirkegjenger», omskriving av tekst og melodi på Velsignelsen som vi finner i den lutherske liturgien, tror jeg. Fantastisk sang, fantastisk piano.

I siste sang «Epilog til gjenboere og nyinnflytta» oppsummeres historiene, vi møter mange av personene igjen. Her pøses det på med blåsere, kor og trøkk, en verdig avslutning på plata!

Ny omdreining i historien om Jørund & Menigheten. Musikken til Jørund har tatt en ny omdreining. Her er det musikalske spennet vidt, men selvfølgelig innenfor rammen disse, hm, novellene krever. Aldri har der vært mer meningsfylt å lytte til Jørund Vålandsmyr og den utvidede menigheten! Platene deres krever ofte noen runder før de sitter, denne enda mer enn tidligere. Men tålmodighet gir stor avkastning.