Det regnet sjel og hjerte over Oslo

Lars Winnerbäck pluss David Ritschard og venner: Vulkan Open Air, Oslo 24. august 2024.

Det ble en kveld alle som var på Vulkan Open Air langs Akerselva i Oslo vil huske. Jeg skulle gjerne vært det uavbrutte regnet foruten. Men når det ble som det ble, er det fristende å skrive at regnet forsterket felleskapsfølelsen og den musikalske opplevelsen da Lars Winnerbäck igjen ga sin själ och hjärta til publikum i Oslo.

David Ritscard! Før siste runde med ekstranummer fra Lars Winnerbäck kommer kveldens festligste øyeblikk: Den svært originale David Ritschard hadde sammen med venner underholdt en drøy time før Lars Winnerbäck entret scenen. Makan til sprudlende originalitet skal man lete lenge etter. De lager folk som Ritschard i Norge. Får du muligheten, må du se ham! I bandet hadde han med seg ei dame som sang, spilte piano og gitar og hadde en unik tilstedeværelse på scenen. Jeg burde merket meg navnet. Også Amanda Bergman sang noen sanger, De trenger nok mer tid på å synke inn. Det er David Ritschard og hans, jeg hadde nær sagt kostyme, man særlig vil huske. For et lurveleven det ble da disse folkene kom ut og spilte med på en coverversjon av «Hum Hum Från Humlegården». Publikum elsket det!

Åpner med samme sang som sist Oslo. Jeg fikk oppleve Lars Winnerbäck på samme sted for to år siden og i Oslo Spektrum i fjor høst. Begge med omtrent samme band. Begge glitrende opplevelser. Konserten begynner med samme sang som i Oslo Spektrum, «Min gata i stan», fra fjorårets album Neutronstjärnan. Det er kanskje ikke platas aller beste sang – vi fikk noen kandidater senere på kvelden – men uansett en perfekt åpningslåt. Kanskje jeg er blendet av nærheten til gårsdagens konsert, men jeg har en følelse av at Lars ville enda mer med de første sangene han spilte i går enn i Oslo i fjor høst, frasering og arrangement bar enda bedre. Tidlige sanger som den underbare «Dunkla rum» och «Själ och hjärta» satt som ei kule. ”Lågsäsong» var et tidlig høydepunkt. For en versjon!

Flott scenedesign. Scenen og lyssettingen er verd noen ord. Under noen av låtene ruller det bilder i bakgrunnen som fremhever innholdet i sangene. Gater, landskap og barndomsminner. Andre ganger får vi livefilm av Lars eller bandmedlemmer slik at vi også får se nærbilder av musikerne i aksjon. Fargeleggingen av scenen er sparsommelig, men effektiv. Særlig kunne vi føle en nærhet til bandet når scenen ble mørklagt med lys på strategiske punkter mot slutten og mellom flere av låtene.

Publikum er med. Vi er mange som har mange favoritter når Lars og bandet spiller gjennom 23 sanger som alle fortjener plass på en best of-samling. Når Lars og Sandra Widman synger «Om du lämnade mig nu», ser jeg en dame bortenfor meg holde begge hendene med atskilte fingrer foran ansiktet. Dyp konsentrasjon. Litt seinere er hendene under haka, og jeg kan se ett stort smil. Jeg var litt redd et øyeblikk, men det går visst bra. Det høres ut som mannen bak meg strever med sitt under «Jag får liksom ingen ordning», nei vi er mange som kan ha slitt med å få orden på livene våre. Kvinnen noen hakk på andre siden vet hva hun skal gjøre:

”När hösten kommer och tiden gått för fort
När allt känns på rutin och redan gjort
Ska jag samla mina krafter och göra nånting stort
För dig, för dig, för dig“

Personlig. To av sangtekstene treffer meg ekstra hardt. Lars Winnerbäck er opptatt av verdenssituasjonen. Hvorfor får mennesker som Putin og Trump så mye makt? De fleste menneskene Lars har truffet er gode folk som vil det beste, vil gå i samme retning mot en fredelig framtid. Deretter setter de i gang med «Åt samma hold». Jeg tar øyeblikkelig sangen tilbake fra storpolitikken til det personlige, til tiden jeg ikke hadde ”ordning på mitt liv“. Da møtte jeg kona og nesten bokstavelig:

”Men hon tyngdes inte ner, hon sa «Vad spelar det för roll?» Här! Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll“.

Og når Lars senere synger den fantastiske «Tror jag hittar hem», en sang han trolig skrev til sin norske kone Agnes Kittelsen, er det selvfølgelig min egen kone jeg tenker på. Lars er så heldig å ha med seg verdens beste trommis i Jonna Löfgren. Det er alle i publikum enige om. Og det er hun som får æren av å hamre ut alt som ikke måtte være bra, og erstatte dette med ny giv i «Tror jag hittar hem». Noen ganger sier trommeslag mer enn tusen ord. Nesten i hvert fall.

Slik er det med disse sangene som forteller om ungdomsliv, samliv, voksenliv og politikk. De treffer på et eller annet plan oss alle. Sangene sender ut gode vibrasjoner og fred og samhold blant menneskene ved Akerselva denne kvelden. Vi hører om barn som skal ut i voksenlivet i «Nåt som verkligen är bra» fra Neutronstjärnan. Den plata var produsert sammen med Kent med et litt sært lydbilde, til et rockealbum å være. På konserten er denne særheten tonet ned, men noe koring fra «boks», bidrar til at disse sangene likevel ikke er tatt helt ut av platas verden. Men det låter bra!

Dramaturgi. Før første runde med ekstranummer, spilles en film der kammermusikere kommer inn på en scene, og vi hører at de begynner å spille. Deretter kommer bandet på scenen og smeller av «För Dig» og «Kom i håg mig». Det har gått nesten to timer, regntøyet mitt var ikke helt tett, men hvem tenker på slikt nå? Mot slutten synger Lars og publikum den gripende fredshymnen «Ingen soldat» før en perfekt oppbygd «Söndermarken» får lov til å avslutte.

Like bra som i Oslo Spektrum i fjor høst? Det er i hvert fall ikke langt unna!