Råka tå Hellbillies

Hellbillies, Vulkan Open Air, Oslo, 23. august 2024

Det er mange ting i her i livet jeg har ugjort. Nå er det én mindre. Nå har jeg nemlig opplevd Hellbillies i levende live. Og det ble en riktig fin opplevelse. Uværet holdt seg unna, og musikken varmet i det som faktisk ble en riktig fin Oslo-kveld.

Det var mye jeg skulle sett denne fredagskvelden på Vulkan Open Air. Men å være med dattera mi på friidrettsstevne er noe av det gøyeste jeg gjør her i livet, så fine folk som Ingebjørg Bratland og Odd Nordstoga og Melissa Horn måtte spille uten meg.

Men jeg rakk ned til de siste 20 minuttene med Big Bang, et band jeg heller ikke har sett live. Stemningen var god, og også jeg koste meg. Avslutningen med Lars Håvard Haugen fra Hellbillies på gitar var særdeles bra, og det rykket kraftig i rockefoten min.

Men så var det klart for Hellbillies. Jeg tilhører ikke deres største fans, men har stor respekt for det bandet har stått for gjennom flere tiår. Men slik det er med mange på slike festivaler; jeg tilhører dem som håpet på mange av hitene. Bak sceneteppet begynner bandet å spille, teppet går opp, og vi er i gang med én av dem, hitene altså. Vi blir umiddelbart råka tå ei pil, og deretter én av mine store favoritter, «Sur som rognebær» om Gamle Bryn. Dessverre kom ikke en annen sang sang om mannen, den som bare heter Gamle Bryn.

Utover i det 75 minutter lange festivalsettet kom både nyere og eldre sanger; noen godt kjente, noen for meg ukjente. Men fansen kunne dem alle. Mange av de mest engasjerte blant publikum var 25–30 år. Hellbillies begeistrer over generasjonene. For meg gjør det ikke noe om folk synger med av full hals på slike konserter, når de ellers oppfører seg pent.

Det er skrevet en del om det i sommer: Verre da med de 50-åringene – min aldersgruppe – som kom seg fram til scenen ved siden av meg like før konserten skulle begynne. De har nok bedre råd til å kjøpe seg (for mye?) alkoholholdig drikke. Det måtte prates, tas selfier. Prates igjen. Når Aslag stod alene med gitaren på scenen, klarte de greit å bli hørt uten å skrike. Verre da – for dem – når bandet kommer inn. Hvorfor stille seg helt foran ved scenen? Jeg ble nok både sur som rognebær og mørkemann der jeg stod fram til jeg igjen klarte å konsentrere meg om musikken.

Det er en rutinert gjeng som står på scenen. På noen av de for meg mer anonyme låtene kan det likevel være en fryd å følge instrumentalpartiene til Åls svar på sørstatsrockerne i The Allman Brothers Band. Lars Christian Narum (også kjent fra gruppa Narum) la inn noen herlige piano- og orgelsoloer, det øvrige bandet spilte stødig og engasjert. Ja, og så er det Lars Håvard Haugen, da. Mye flott som kommer ut av gitarene hans! På én av sangen gjengjeldte Øystein Greni Lars Håvards visitt da Big Bang spilte, noe de gjorde akkurat passe mye ut av.

Etter sanger som «20 år på vegen», «Leite etter lykke», «Mørkemann», «Baka ein stein», «Plenklyppar’n» med plenklipper på scenen og «Stjerneskudd» med tekst av Tom Roger Aadland var det klart for stor finale. To sanger med tekst av legenden Arne Moslåtten. «Den finaste eg veit» med allsang som fikk Aslag til å spørre om alle her var fra Ål, han var nok ikke veldig “terga upp tå byfolk“, Aslag, slik han sang om i viss om Gamle Bryn tidligere på kvelden. «Ei Krasafaren Steinbu» er for meg den aller beste Hellbillies-sangen. Melodien står Mick Hanly for («Past The Point Of Recue», gjort kjent av Hal Ketchum. Den norske teksten er fantastisk:

”Når det e som aller svartast
Når det bles med krappe vindkast
Når eg går mot eit stup, ni eit djup
Då kjem eg te ei krasafaren steinbu
Eine veggen sigji ut, men taket nokolein“

Bandet heiv seg ut i en versjon med høyt tempo i fremføring og løp over scenen. Lars Håvard var nede og showet med publikum. En perfekt avslutning på en fin kveld!