Jo, gjennom bøker og musikk!
Jón Kalman Stefánsson: Trilogien om Gutten. Himmelrike og helvete, Englenes Sorg og Menneskets hjerte. (2007, 2009, 2011). Fiskene har ingen føtter (2013).
”Herlig er mørket, ly til å tenke i, huler til å krabbe inn i, rom til å lese i, selv om det unektelig også kan være så tungt at noe går i stykker” (Fra Gutten)
Det er ikke tilfeldig at jeg hører den kommende plata til det norsk-svenske fenomentet Utan Dom. – ja, de skriver navnet på bandet slik – samtidig som jeg skriver på en liten artikkel om noen av bøkene til den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson. Jeg spurte nemlig vokalist og tekstforfatter i Utan Dom., Lasse Karlsen, om de kanskje var litt inspirert av den finske regissøren Aki Kaurismäki. Nja, stor fan, svarte Lasse, men Utan Dom. er kanskje heller inspirert av filmskaperen Roy Andersson og nettopp Jón Kalman Stefánsson. Jeg hadde ikke lest noen av bøkene hans så jeg plukket like gjerne opp Fiskene har ingen føtter og de tre bøkene som utgjør trilogien om Gutten. Men sistnevnte ble ikke anbefalt som strandlektyre. Så da leste jeg den der. Eller ikke helt der, men ikke så langt unna heller.
Jeg leste bøkene fra mitt univers. Samtidig, jeg fikk følelsen av å leve andre liv. I alle de fire bøkene opplever jeg å få lov til å leve meg inn i liv jeg egentlig er langt unna å leve selv. Forskånet for å leve selv, tror jeg vi sier. Fiskene har ingen føtter tar oss med til Keflavik. Boka veksler mellom hovedpersonens nåtid og to generasjoner tidligere. Det er barskt. Det handler om kjærlighet og selvpåført savn. Og fisk.
Trilogien om Gutten følger en gutt på vei inn i voksenlivet for kanskje mer enn 100 år siden på Island, et liv som starter på verst mulig måte når foreldre og søster dør, og han blir atskilt fra sin bror. I begynnelsen av boka dør også sjelefrende og bestekamerat. Guttens miljø er tøft og preget av fysisk arbeid. Gutten – og hans kamerat – skiller seg ut fra de fleste andre. Gutten har interesse for det skrevne ord, og det renner en poetisk åre gjennom ham.
”Noen dikt tar oss med dit ingen ord kan nå, ingen tanke, de tar deg med inn til kjernen, livet stanser opp et øyeblikk og blir vakkert, det blir gjennomskinnelig av savn og lykke.“ (Fra Gutten)
I den første og korteste boka i trilogien blir vi kjent med Gutten. I den andre boka er mye av handlingen lagt til en reise Gutten blir med på for å avlevere post. Uvær følger uvær. Livsfare følger livsfare. Fortellerstemmen er til stede i alle de fire bøkene, og i andre bok av Gutten er han særlig sterkt nærværende der han serverer filosofiske gullkorn og vrir på ordtak, om det ikke er nye han lager. Litt som Lars Saabye Christensen på det beste. Den siste boka er den røffeste. Mer galskap, mer fyll, vi lar dog Mímir være i fred. I denne boka vender vi tilbake til mange av personlighetene vi ble kjent med gjennom Guttens farefulle ferd i den foregående boka. Avslutningen sitter som et skudd, kanskje noe av det mest storslagne jeg har lest. Bøkene og ikke minst avslutningen på Gutten får på mesterlig vis fram de hårfine grensene det er mellom liv og død. Lev og elsk mens du kan i neste minutt kan du være død!
”Det tok en hel uke før den dystre nyheten nådde frem til dem. Er det en grusomhet eller en lise at han levde sju dager lenger i bevisstheten til dem som betydde mest av alt for ham, død men likevel levende? Det var en nabo som kom og slukket verdens lys.“ (Fra Gutten)
Hvor kommer Utan Dom. inn i bildet? Nei, det må Lasse Karlsen & Kompani selv gjøre rede for. Men Jón Kalman Stefánssons bøker er en tilstand. Det samme er musikken til Utan Dom. Når du hører Utan Dom., trer du inn i en egen verden. Musikalsk er det trist og vakkert så det holder. Vakkert som mange av passasjene i Stéfanssons bøker. Du ser for deg bandmedlemmene som like gjerne kan være gjengangerne i sangene, der de sitter i Värmland med en pils eller whiskey. Eller med en kaffekopp. Det er mørkt ved et tjern. «Det är redan september» og «november». Ikke er det min jobb å skille kunstnerene og kunsten, skuespilleren selv eller rollen han spiller. Musikken og tekstene er virkelige. På samme måte som livene Jón Kalman Stefánsson skaper. Og jeg får lov til å leve disse livene om det så bare er alternative virkeligheter, og heldigvis bare for en stund. Nei, dette er da ikke virkelighetsflukt.
”Och månen stryker med handen i natten. Över skogar och mark, sjöar och vatten. Det som skal leva. Måste enn gång dö. “ (Utan Dom.)
Og nå er jeg i gang med nok ei bok av Stefánsson.
(Redigert).
Gubberock 