Rapporter fra livet på en humpete landevei er blant årets beste

Espen Gunstein: Vi kan så mangt (album 2024)

Jeg kjenner meg igjen i Espen Gunstein. I hvert fall i tekstene hans. Tilsynelatende en helt vanlig mann, som synger om et helt vanlig liv. Nå er ikke Espen Gunstein en ny Øystein Sunde. Men hans nye album Vi kan så mangt har en slags stille og underfundig humor fylt av selvironi som tiltaler meg. Espen Gunstein er min mann. Han er vår mann.

Fra raddis til traddis. Vi kan så mangt er tredje og siste album i trilogien Fra raddis til traddis. Første del av trilogien kom i 2018. Novemberbarn ble beskrevet av Espen som en nedtonet og melankolsk reise gjennom egen barndom. Albumet er en anerkjennelse og en hyllest til alle de som er født litt sent på året, til hun som var veggpryd og han som ble sistemann til å bli valgt i gymmen. Albumet er også en siste hilsen til de av gutta som ikke klarte seg, sier Gunstein. Selv ble jeg særlig sterkt berørt av den innholdsrike låten «Gata vår».

På Herregårdsstasjonsvogn (2020) hadde mye ordnet seg i livet til Espen. Soundet fikk tankene mine i retning av J.J. Cales 70-tallsplater. Det fantastisk flotte groovet. De minimalistiske gitarene som spiller akkurat det de skal, og ikke så mye mer, mens man i stadig større grad legger merke til de øvrige instrumentene, om det er et orgel som leker seg, banjo på «40-årsmila», kornetten på «Ølbryggervise» eller nydelig koring. Jeg beskrev sangene som skråblikk fra A4-livet og kjente meg igjen i mange av betraktningene.

Ny livsfase. Vi kan så mangt starter der Herregårdstasjonsvogn slutter. Det er ikke en stasjonsvogn som pryder tegningene på det flotte albumomslaget av Kristian Rollefsen. Nei, nå er bilen mindre. Espen selv står på trammen med kaffekoppen og filosoferer over livet. På omslagets bakside er det miniatyrtegninger som gir en kort oppsummering av sangenes innhold, om jeg har klart å legge sammen brikkene riktig.

Musikalsk tenker jeg litt mindre J.J. Cale enn sist. Gitarene til Hans Marius Graasvold gir likevel fortsatt assosiasjoner til Cale og Mark Knopfler når de dukker fram og gir ekstra krydder og variasjon til mange av låtene, så vi er likevel i samme landskapet. Blåserne til Pål Robin Haakonsen – han spiller også bass – er mer fremtredende, ikke minst på åpningslåten «Forfra et sted». Det særdeles velspillende bandet består ellers av Tor Arne Langeland på tangenter og Rolf Magnus Amundsen på slaginstrumenter. Lene Merethe Anda korer. Kjetil Arvesen Nesheim har produsert, mikset og mastret på utmerket vis. Espen synger og spiller akustisk gitar. Det svinger av disse folkene! Fortsatt vil jeg kalle dette viserock. Espens stemme er den samme. Litt forsiktig, hviskende. Troverdig. Vi snakker ikke om skjønnsang. Det et litt Ole Paus over Espen – også i noen av tekstene – og det er utelukkende positivt ment.

De tre første låtene sitter nokså umiddelbart, og blir sittende. «Forfra et sted» er kanskje favoritten så langt, men de drivende «Bratte dager» og «Bymann» står ikke mye tilbake. Jeg bet meg også raskt merke i albumets tre siste sanger med titler som etterlater liten tvil om hva de handler om; «Det kan bare pappa», «Gamle sammen», og «Begynnelsen på slutten». Sangene på midtpartiet er ikke like prangende, men de trer likevel frem etter tre-fire runders lytting, og blant dem finner du sanger som kan konkurrere med «Forfra et sted» om å være akkurat din favoritt.

Rim. Espen er glad i rim, og de fungerer stort sett veldig bra for denne lytteren. Likevel kan det jo hende man henger seg opp i noen av dem. For meg halter det litt med «skjedde og gjedde» og «sammen og prammen». Men det er kanskje bare meg? Men stort sett fungerer det utmerket som på den Prøysen-inspirerte «Det kan bare pappa»:

”Hvem kan ligge bråbåken natta lang
være redd, trett i full alarm,
være trygg, være havn
hvem kan vippse spenn til en liten mann
i et håp om å rekke fram
ville holde en hand“

Også alvor. Tittelen på albumet er hentet fra sangen «Meteoritt», som åpner vinylens side 2. Her ser Espen utover seg selv og sitt eget liv. Vi kan så mangt, men vi skaper oss så mange problemer. Som enkeltmenensker. Som samfunn. «Ser du meg nå» er albumets alvorligste sang, albumets mest dramatiske sang understreket av den vitale trommingen og orgelet. Den handler om å se våre medmennesker før det er for seint.

Hva gjør vi nå? Mot slutten av albumet rykker alderdommen nærmere. Barna flytter ut, hva gjør vi nå? Spørsmålet er lett å relatere seg til for mange av oss. Den eldste dattera mi flyttet ut for ei uke siden. Fortsatt har jeg to hjemmeboende ungdommer, men livet glir over i en ny fase:

”Tjue år med venting, service og logistikk
Netter fylt med våking, redsel og konflikt
Vi skulle bli gamle sammen
Men nå står vi her og savner larmen
Så – hva gjør vi nå“

Da Espen sang om «40-årsmila», kunne jeg nikke gjenkjennende: ”Vi er løpere, Espen og jeg“. Nå klarer ikke denne skribenten å bokstavelig talt løpe fra alderdommen lenger – må drive annen trim. Jeg har sett «Begynnelsen på slutten» som det heter i albumets siste låt. Sangen har en storslagen finale der Pål Robin Haakonsen virkelig løfter låten med sine blåseinstrumenter. Plata ebber altså ut med begynnelsen på slutten, men vi tar gjerne midtpartiet av slutten og kanskje noe nær den definitive slutten på seinere album, selv om det måtte bli lenge til til det siste, Espen! Espen vil ha mer, han vil vite hva som skjer. Jeg vil ha mer!

Blant årets beste norske. Jeg var begeistret for Herregårdstasjonsvogn. Vi kan så mangt er enda bedre. Melodiene er jevnt over sterkere, noen av dem beint fram nydelige. Musikernes bidrag og produksjonen er helt utsøkt. På flere sv de gode tekstene går humor og alvor hand i hand, men Espen kan være bare alvorlig når budskapet tilsier det. Denne plata kommer høyt når årets beste norske album skal kåres av Gubberock, og kanskje er det det som handler aller mest om meg.

Albumet utgis digitalt 30. august. Da er det også releasekonsert på Parkbiografen i Skien. Allerede nå kan du kjøpe plata på vinyl av Espen Gunstein.