
Gubberock slipper til en gjesteskribent, Neil Young-kjenner Reidar Samuelsen. Han har et langt mer kritisk blikk på Neil Youngs mange utgivelser enn Gubberocks egen Tormod Reiersen. Men sunt med litt ulike syn!
Av Reidar Samuelsen
Sitatet i tittelen på denne artikkelen er fra David Briggs, som ofte var produsenten Neil Young gikk til når han sto foran en innspilling som kunne bli spesiell, og han hadde en egen evne til å få Young til å yte sitt beste. Briggs og Young gikk faktisk helt tilbake til høsten 1968 da Young var i ferd med å spille inn sin første LP på egen hånd. Briggs var en kar med meningers mot og la ikke to fingre mellom når det gjelder hva han syntes om såvel låter som framføringer. ‘Be great or be gone’ var nærmest et mantra, og Neil Young likte den motstanden som Briggs var i stand til å gi ham. Briggs gikk dessverre bort i 1994 etter å ha jobbet med Young på Sleeps with Angels. Siden Briggs’ bortgang kan det virke som om Young har mistet noe – jeg har en mistanke om at han har mistet en slags kreativ retningssans hvor han mener han kan kikke ut av vinduet over en kopp kaffe og skrive ned hva han ser, og vipps, der er teksten til en ny sang.
Psychedelic Pill, Colorado, Barn, World Record, og jeg kan tilføye A Letter Home, Le Noise og The Visitor er bare noen av de titlene Young har servert de siste femten årene. Jeg har på følelsen av at jeg er ganske alene om å mene at samtlige er en lidelse å høre på. Det er vanskelig å lytte seg gjennom hver og en av dem. Seige, tunge og til tider – ja, dustete låter. Noen av dem har jeg kvitta meg med, og så jeg som har tatt vare på samtlige av platene han ga ut fra 1980 til 1987. Ingen av de ‘legendariske’ åttitallsplatene gjør meg så irritert og trist til sinns som de over. Den gangen ble Neil Young saksøkt av David Geffen Records for å gi ut plater som ikke representerte Neil Youngs standard. Nå får Neil Young tilsynelatende applaus for plater som er langt under kvaliteten på, tja, si Landing on Water, og jeg synes dette er ille. Landing on Water derimot, har vokst i min aktelse, Life likeså.
Denne vedvarende skuffelsen over Youngs produksjon har vart lenger (snart 30 år) enn den tiden da en LP fra Neil Young var fryd og glede. Denne skuffelsen har også påvirket måten jeg forholder meg til noen av platene han ga ut i den tiden han var konge. Rust Never Sleeps framstår i dag meg et destruktivt gitarøs som valser over og sliper bort nyanser og detaljer, mens tekster som Welfare Mothers faktisk inneholder grumsete holdninger til fraskilte kvinner. Thrasher er forkastelig all den tid Neil Young virkelig dro nytte av den eksponeringen som CS&N ga ham. Jeg var vel ikke den eneste som ei stund i 1969 lurte på hvem denne «and Young» var, men i Thrasher får de det glatte lag. Sedan Delivery er bare dum mens Sail Away faktisk hadde greid seg bedre på Comes a Time. Nå i 2024 står Neil Young i fare for å miste min respekt. Ta World Record, 10 spor spredd ut over fire sider. Hvorfor, bortsett fra å kunne kreve høyere pris? I dette tilfelle er det sløsing med vinyl. – Hey Neil! Aren’t you concerned about environmental issues? Why spread yourself thin over four, 4, sides. That requires a lot of oil.
Noen av de dårligste valgene hans kommer til syne ikke bare med hensyn til de offisielle platene hans, (Live Rust, f.eks. contra kasseringen av sterke kort som Live at Massey Hall og Hitchhiker), men blir grell når du tar for deg noen titler i den rekken med utgivelser fra arkivet hans. Her får du hummer og kanari. Noen burde vært arkivert for alltid, som Homegrown (hadde nær sagt ‘groan’). Denne tittelen er legendarisk i Youngs platehistorie siden den, da den sto ferdig til å utgis våren 1975, ble kassert (og arkivert) til fordel for Tonight’s the Night, fortsatt en av de mest fascinerende platene til Young. I 2020 ble den så gitt ut, og hvem tror du maste på Big Dipper for å få den på vinyl (til en ublu pris)? Jeg fikk hakeslepp da den lå på tallerkenen. Dette var ikke det jeg hadde ventet. For det første, du hadde ikke trengt å være Rick Danko for å fortelle Young at han ikke burde gi ut noe slikt. Plata er kjedelig, av det ‘dønne’ slaget. Jeg føler meg lurt av Young til å kjøpe ei plate hvor han synger både flatt og livløst. Besynderlig at Young som hørte både feil og mangler i den skjønne solodebuten fra 1968, ikke hørte feilene ved Homegrown, det vil si, den Homegrown som til slutt ble gitt ut. Jeg har mine tvil om den som kom i 2020 faktisk er lik den som var på trappene. The Old Homestead er ikke med. Jeg har aldri sett noen ‘tracklist’, men jeg får en sterk følelse av at den Homegrown jeg kjøpte (som jeg kommer til å kvitte meg med – nesten uspilt) er satt sammen av låter han spilte inn på den tiden, slutten av ’74, tidlig ’75.
Young har imidlertid latt det drysse en serie slike utgivelser fra arkivet sitt. På papiret i hvert fall var jeg særdeles spent på to konsertopptak fra høsten 1973, kjent som Tonight’s the Night-turneen som bragte ham til England sammen med en utgave av Crazy Horse hvor de framførte den da ukjente Tonight’s the Night ispedd noen litt eldre og kjente låter. Young har selv hauset opp disse konsertene med maleriske beskrivelser av frustrasjonen blant tilhørerne som møtte opp. I England var det første gang han spilte siden CSNY i 1974 enda lenger siden han spilte der solo. Nå har vi Live at The Roxy fra september ’73 og Somewhere Under the Influ- eh Rainbow, og det jeg hører er kleenex framføringer uten sjel og uten den nerven som kommer fram på Tonight’s the Night (At the Roxy) og seeeeeiiige, tuuunge, sliiiitne framføringer så treige og gjørmete at det tar dem ni minutter pluss å fullføre Helpless (passende tittel). Leit.
Ofte er disse utgivelsene fra arkivet fristende på papiret eller omslaget for de som kjenner Young. Skuffelsen kommer som ofte settende med det samme du hører dem. Songs for Judy er en hel dobbel LP på fire tettpakka sider (for en gangs skyld) med konsertopptak fra november ’76 med akkustiske klassikere fra Neil Youngs back-katalog anno 1976 (og noen fristende uutgitte), men de er alle sammen framført så slurvete og lurvete, ufokusert og skummelt dårlig og så langt fra de strøkne framføringene i Ekeberghallen i mars s.å. at det er til å grine av. Trist. Citizen Kane Jr Blues så jeg fram til, siden jeg hadde denne uannonserte konserten fra mai ’74 og en liten klubb i NYC på kassett en gang på nittitallet. Men her har Young sensurert bort to låter og en intim monolog til de frammøtte, som han er på bølgelengde med. Hvorfor slik historieforfalskning på grensen til stalinisme? Aner ikke. Sørgelig.
Sist ut er Early Daze som jeg var redd for skulle ødelegge eller vanne ut mitt sterke og nære forhold til en av de beste LPene i historien, Everybody Knows This Is Nowhere (my my, hey, hey, rock’n’roll is here to stay!) Denne samlingen satt sammen i ettertid inneholder innspillinger gjort for plata samt andre som ikke fant plass på det som skulle vært oppfølgeren, altså fra den tiden da Young var ung og sulten og leverte perler på en gitarstreng. Synd at han ikke kan la slike innspillinger ligge og må utfylle dem med opptak som ble inkludert på den legendarisk gode andre LPen hans.
Det har imidlertid kommet noen godbiter i denne rekken som jeg virkelig setter pris på: Carnegie Hall fra 1970, Live at Massey Hall fra 1971 og Hitchhiker, men sterke som de er, jeg kan ikke fri meg fra tanken om hvorfor han ikke lot de to sistnevnte, som er produsert av David Briggs, komme ut i hine hårde. I første omgang valgte han jo å dra til Nashville og bli middle of the road-artist, i andre – valgte han gitarøs og Røst. Vel, Neil Young skal få gjøre hva han vil. Dette vil bli aller siste gang jeg lar meg irritere av de dårlige platene han gir ut. Det er som antydet over, både sørgelig og trist. Det er tross alt Neil Young vi snakker om. «Is it hard to make arrangements with yourself». Vel, tydeligvis, men Miles Davis greide det, og Dylan ser ut til å ha fikset det så langt.
Reidar Samuelsen
PS: Rett skal være rett. Toast heter en tresiders LP fra arkivet som kom her forleden år, og den svinger det nesten av. Og hvorfor ble så ikke disse innspillingene utgitt? Nei, fordi Young mente at de som ble tatt med på Are You Passionate var be’r. (Skal jeg le eller grine, jeg velger å høre på Chet – The Lyrical Trumpet of Chet Baker.)

