American Aquarium: The Fear Of Standing Still (album 2024)
B.J. Barham: ”Whenever someone tells me
that one of our songs helped them in some way, it encourages me to be more and more open—
almost like peeling a layer off an onion”
Synger sitt liv. Ja, frontmann B.J. Barham er åpen. Om egen alkoholavhengighet. Om er nytt liv der dattera spiller hovedfiolin. Nytt album med B.J. Barhams band American Aquarium med tittelen The Fear Of Standing Still er ute nå. Frykten for å stå stille handler om en frykt for ikke å ta nye realiteter i livet innover seg; paradoksalt nok vil det for Barham innebære å være mer hjemme og mindre på turné. Flere låter kretser rundt temaet i tillegg til tittellåten. Mest tydelig i «The Getting Home», men også i sanger som å bygge seg opp «Piece By Piece». Kanskje følger ikke alle ham på veien hele tiden. Den avsluttende rockeren er en positiv beskjed også til dem. Jeg kommer tilbake til flere av låtene, men først en liten u-sving:
Shooter Jennings. Et nytt album fra American Aquarium er en stor begivenhet for mange americanaelskere. På The Fear Of Standing Still der vi får nye rapporter fra det som betyr noe i Barhams liv. Shooter Jennings er tilbake i produsentrollen etter å ha produsert Lamentations for dem i 2020.
Lamentations var ei av mine definitive favorittplater det året. Albumet som tok pulsen på det amerikanske samfunnet, og ikke bare likte diagnosen det stilte. Plata er av American Aquariums aller mest tilgjengelige, og har låter jeg vil tro Bruce Springsteen kunne ønsket han hadde skrevet. For to år siden kom den langt mer personlige Chicamacomico, ei nokså spartansk og nedstrippet plate der vokalist og bandleder B.J. Barham synger om å holde seg flytende gjennom store livsutfordringer som morens død. Det nye albumet er tematisk lysere. Om jeg ikke overtolker, signaliserer bandet også dette gjennom at albumcoverne er nesten like, men klarere på The Fear Of Standing Still.
Jason Isbell og Drive-By Truckers. I februar i fjor gjorde American Aquarium en glimrende konsert på John Dee. Bortsett fra Barham var besetningen til bandet helt ny sammenliknet med bandet som hadde spilt på Gamla i Oslo seks år tidligere. Det forhindret ikke at vi fikk forrykkende versjoner av det Jason Isbell-produserte albumet Burn. Flicker. Die (2012) i tillegg til blant annet flere sanger fra de to nyeste albumene.
Akkurat Jason Isbell har vært en stor inspirator for B.J. Barham, ikke minst når det gjelder å bli rusfri. Begge synger om sine liv og er åpne om at alkoholisme er en livslang sykdom som det krever daglig innsats å bekjempe. På John Dee fortalte Barham i en svært rørende hyllest til sin avdøde mor om hennes pilleavhengighet. Han har sett flere sider av rusmisbruket, Barham. Men Isbell og Barham har mer til felles. På sitt nye album har Barham samfunnskommentaren «Babies Having Babies», om tenåringsgraviditeter. Isbell har vært innom temaet minst to ganger tidligere på sangene «Children Of Children» og «White Beretta». Barham forteller at teksten er halvt selvopplevd og halvt diktet, og et innlegg for at retten til selvbestemt abort ikke må røres.
På den stadig sonisk ekspanderende «Suthern Roots», der Katie Pruitt bidrar på vokal, er det nettopp Barhams geografiske tilhørighet det handler om, et tema som også var vært nærliggende for Isbell og bandet han tidligere spilte i, Drive-By Truckers.
Musikalsk er American Aquarium også nær beslektet med Jason Isbell og Drive-By Truckers. Drive By-Truckers spilte for øvrig i Oslo kvelden etter American Aquarium i 2017, så det er mange som hadde en stor helg da. Mange vil også sammenlikne Americam Aquarium med bandet de kan ha stjålet låtnavnet fra, Wilco. På «I’m Trying To Break Your Heart» synger nemlig vokalist Jeff Tweedy i Wilco om at han er en ”American aquarium drinker“. Jeg oppfatter nok Wilco som jevnt over mer eksperimentelle og mer tolkningsåpne i tekstene enn Isbell, Drive-By Truckers og American Aquarium.
Solide rockere, country og folk. På The Fear of Standing Still byr American Aquarium på noen punka rockelåter, ikke ulikt flere av låtene på nevnte Burn.Flicker.Die. Det gnistrer av åpningslåtene «Crier» og «Messy As A Magnolia» og avslutningen «Head Down, Feet Moving». Jevnt over er likevel trøkket høyest på albumets første halvdel, og melodiene blir også litt dvaskere på sene låter som nevnte «Babies Having Babies» og «Piece By Piece». Likevel, også på disse låtene fremføres de sterke tekstene med stor autoritet og engasjementet. Kanskje er det akkurat disse som trekkes fram om livet tar en vending?
«The Curse Of Growing Old» tar utgangspunkt i en samtale Barham hadde med sin da 92 år gamle bestemor, og som mistet vennene rundt seg. Får jeg lov til å skrive at åpningslåten Crier» er en maskulin låt som får fram at det ikke er umandig å gråte? Det er jo det første vi gjør når vi blir født. Nydelige «Cherokee Purple» ser tilbake på barndommen. Igjen er det (en bestemor) i sentrum og noen detaljer som gir oss mye god nostalgi:
”Fireflies, june bugs, cicadas
Menthol lights and heirloom tomatoes
Grab anything you want from the garden, just better stay out of my roses”
Et meget solid album, dette, som tematisk bør kunne treffe mange som er over sin første ungdom. De tøffe rockerne er aller best, og jeg tar gjerne et reinspikka rockealbum ved neste korsvei.
Barham: ”For us the sweet spot is when you’ve got a rock band that makes you scream along to every word, and it’s not until you’re coming down at three a.m. that you realize those words are saying something real about your life“
Gubberock 