Folkemusikk!

I dag tar vi for oss tre album som er utgitt i år og som har preget den musikalske sommeren til denne skribenten. Felles for platene er at de er ganske snille å høre på – ok, gjelder slettes ikke alt på den til Bonny Light Horseman – og at jeg plasserer dem i kategorien for folkemusikk. Første album ut er et reinspikka fem av seks album. De to andre er gode album som får fire eller fem av seks, litt avhengig av dagsformen min.

Jake Xerxes Fussell: When I’m Called (album 2024)

Ett av albumene er mer folkemusikk enn de øvrige. På Jake Xerxes Fussells nye album When I’m Called, er hele seks av de åtte sporene kreditert «tradisjonell», mens de første to er skrevet av henholdvis Gerry Gaxiloa og Benjamin Britten. «Andy» av Gaxiloa refererer til Andy Warhol, mens Paul Simon kan ha vært inspirert av Brittens «Cuckoo!» da han skrev «April Come She Will» for Simon & Garfunkel.

Xerxes Fussells synger sanger fra sjø, fjell og alt i mellom som Englands skoger i «Who Killed Poor Robin». Denne gangen har Fussell funnet seg spesielt nær feltopptak gjort på 1960- og 70-tallet av maleren, musikeren og folkloristen Art Rosenbaum – en av Fussells mentorer, som døde i september 2022.

When I’m Called er Xerxes Fussells femte album. Da jeg skrev on hans forrige album, Good And Green Again, skrev jeg at folkemusikktolkeren og gitaristen tar oss inn i et fantastisk sonisk landskap der hans eminente gitarspill står sentralt. Det gjelder også denne gangen. Men rundt Fussells stemme og gitar har Fussell og hans produsent James Elkington (Wilco mfl.) lagt til forsiktige anslag av strykere, ulike gitarer, blåsere og tangenter. Noen ganger tenker du ikke på at instrumentene er der når de forsiktig trer fram i lydbildet. Diskret utført, men de ulike instrumentene bidrar likevel til å da sangene inn i vår tid. Gjøre dem tidløse.

Fussell knytter dermed tradisjonell musikk sammen med tiden vi lever i. På den måten øker vi forståelsen for både hvem vi er og hvor vi kommer fra. Resultatet er blitt nok ei helhetlig, vakker og dempet plate fra Jake Xerxes Fussells hånd.

Bonny Light Horseman: Keep Me on Your Mind/See You Free (album 2024)

På Tidal setter låtradioen i gang Bonny Light Horseman når albumet til Jake Xerxes Fussell er gjennomspilt. Her på Gubberock følger jeg opp. Da Bonny Light Horseman platedebuterte i 2020, gjorde de mye av det samme som Jake Xerxes Fussell; de tok utgangspunkt i eldre sanger og gjorde dem relevant for vår tid. Nå er de her med sitt tredje album, og som på forrige album har de laget sangene selv. Sangene er likevel så godt forankret i tradisjonell musikk, at det gir mening å kalle dette folkemusikk, eller indiefolk, om du vil.

I 2020 kalte jeg Bonny Light Horseman et sideprosjekt. Nå er jeg ikke sikker på at den betegnelsen gir like mye mening. Bonny Bright Horseman består av singer/-songwriter Anaïs Mitchell, Eric D. Johnson, kjent fra blant annet bandet Fruit Baits, og multiinstumentalist Josh Kaufman, som har samarbeidet med folk som Craig Finn, Josh Ritter, The National og Bob Weir.

Som Jake Xerxes Fussell skaper Bonny Light Horseman ofte magi med enkle virkemidler. Ikke minst er stemmen til Anaïs Mitchell et fantastisk instrument, og når vokalen til Eric Johnsen utfyller, skinner den enda sterkere.

Som tittelen Keep Me on Your Mind/See You Free antyder, er årets utgivelse et dobbeltalbum. Tittelen er hentet fra første og siste sang. Plata er i utgangangspunktet spilt inn i en irsk pub der formålet har vært å få frem en litt løssluppen og ikke perfekt stemning. Samtidig gir en irsk pub en følelse av noe bestandig, noe som alltid har vært og som alltid skal være. Dette gir en god forankring for til dels personlige sanger om kjærlighet, savn, familie, tilhørighet og forandring. Forandring, ja, og aldring. Fra ubekymret ungdom til å bli foreldre.

Som tilhenger av det litt upolerte, setter jeg pris på tilnærmingen. Et ankepunkt mot albumet fra mi side er at over én time i dette selskapet, krever mer tålmodighet enn jeg ofte er i besittelse av. Alt som røsker litt tak i meg enten det er litt skitne gitarsoloer – det er et par herlige på albumet – eller litt småprat frisker opp. Frisker opp, uten å ødelegge for den magien som av og til skapes gjennom musikernes samhandling og de mange gode sangene. Litt oppstramming kunne likevel gjort seg. Den siste låten, «See You Free», og noen stykker til trekkes litt vel mye ut etter min smak. Disse utbroderingene fungerer som bremseklosser for meg. Kanskje det er det bandet selv legger i at albumet er ”messy“?

Keep Me on Your Mind/See You Free hadde en litt trang fødsel i min bevissthet. Men nå vokser den. Hør sanger som de strukturerte «When I Was Younger», «Rock The Cradle», Singing To The Mandolin» – med referanser til Paul Simon og T. S. Eliot, «Into The O» og «Tumbling Down» og du forstår hvorfor. Bra plate.

Mark Knopfler: One Deep River (album 2024)

Det er lenge siden Mark Knopfler fylte stadioner med Dire Straits. Som jeg digget liveversjonene på Alchemy (1984) av låter som «»Sultans Of Swing», «Telegraph Road» og «Tunnel Of Love». Tittellåten på Brothers In Arms må da være en av de aller vakreste antikrigssangene som er laget. Gruppens siste album kom tilbake i 1991, og omtrent samtidig så jeg dem live på Valle Hovin. Mark Knopfler var da en litt sky rockestjerne – med pannebånd. Det livet tiltalte ham ikke i lengden. Han trakk seg tilbake og ble mer lavmælt soloartist.

Til tider har han vært så lavmælt at jeg kanskje noe urettferdig har omtalt musikken som småkjedelig. Da jeg skulle ta fram igjen årets album for å høre nærmere, gjorde jeg den brøleren at jeg lenge trodde samleplata People var årets album med ny musikk. Etterhvert kjente jeg igjen flere av sangene, og ungikk å omtale People som en samling strålende, nye sanger. Men sammen med kompanjongen And Places viser den at Mark Knopfler har hatt mye bra å by på også som soloartist selv om jeg ikke har vært en trofast fan.

Men la oss konsentrere oss om One Deep River som ble utgitt i april i år. Blant en rekke musikere finner vi gamle ringrever som medprodusent Guy Fletcher og Greg Leisz. Jeg tar plata med blant folkemusikkplatene. Dette er nokså tidløs musikk. Det er få skarpe kanter. One Deep River fungerer godt nedsunket i en sofa der en fordyper seg i musikk og tekster, men også som stemningsfull bakgrunnsmusikk som ikke plager omgivelsene nevneverdig. Mark Knopflers stemme har mye varme, og han avleverer tekstene om levd liv og i tittellåten om elva som renner gjennom Newcastle helt uanstrengt. Tekstene passer perfekt til musikken, det er intet som halter. I flere av sangene som «Before My Train Comes» og tittelåten ligger døden som et bakteppe. Det gjelder også «Watch Me Gone» der Knopfler ser tilbake på Dire Strats og tiden med Van Morrisson og Bob Dylan. «Tunnel 13», kanskje albumets beste låt, er mer klassisk historiefortelling der Knopfler selv ikke er i sentrum.

Helt fra Dire Straits-tiden er det sagt at Mark Knopflers tilbakelente stil er sterkt inspirert av J.J. Cale. Åpningslåten på årets album er en låt der Knopflers gitar, men ikke minst rytmeseksjonens funky arbeid, minner om hvordan flere av Cales låter var bygd opp. Og at de begge er/var mestere i å trylle fram godlyder fra gitarene, er ikke noen ulempe, for å si det forsiktig.

Gjentatte spillinger har fått ørene mine opp for kvaliteten i flere av sangene. Sanger som «Ahead Of The Game», «Tunnel 13», «Janine», «Black Tie Jobs» og «This One’s Not Going To End Well» er bare noen eksempler på hvilken stor låtskriver og stemningsskaper Mark Knopfler er på sitt beste. Kanskje er det 3–4 av 12 låter med litt for svake melodier – og da kan det fort vippe over på gal side av kjedelig – men samlet er One Deep River ei ganske så god plate, og et godt eksempel på at noen plater har godt av nye forsøk etter at de har fått ligge i fred ei stund.

I mai ga Knopfler også ut firespors EP-en The Boy med flere sanger fra innspillingen. Fine ting her også, med en lengre gitarsekvens på «All Comers». Jeg har en følelse av at Knopfler i det hele tatt lar gitaren skinne mer på disse innspillingene enn han har gjort på en stund. Det er ikke meg i mot!