Et enestående og sammenvevd verk

Rick White And The Sadies (Selvtitulert album 2024)

Klokka er litt over 20 her jeg sitter på en balkong i regntiden på den andre siden av jordkloden. Etter en lang reise, endring av tidsone og lite søvn et par døgn er det krevende å holde seg våken, andre i familien har gitt opp, men jeg prøver en time til. Og da kan kanskje litt selskap av Rick White og The Sadies være det som gjør det mulig? De har rett og slett laget et vakkert, sorgtungt, men også livsbejaende album med særdeles flotte psykedeliske gitarer, tett komp og en flott stemme.

Verdens beste band? Det finnes de som mener The Sadies er verdens beste band. Og skal man dømme etter deres samarbeidsprosjekt med Rick White av året, er de også nær verdens beste backingband. Makan til oppvisning og forståelse for å lage et felles prosjekt skal man lete lenge etter.

Jeg har satt stor pris på The Sadies to siste album, men ikke i vesentlig grad utforsket deres tidligere utgivelser. Rick White har jeg ikke forkunnskaper om. For en grundig gjennomgang av det nye albumet til Rick White And The Sadies anbefaler jeg Egon Holstads artikkel i iTomsø/Feedback. Hans gjennomgang fikk meg til å sjekke det ut. Her følger en langt kortere beskrivelse med utgangspunkt i min opplevelse av dette trollbindende albumet. Litt bakgrunn skal jeg imidlertid by på:

Rick White har lenge fulgt The Sadies. Rick White er en 53 å gammel kanadier som har vært med i en rekke band og gitt ut flere soloalbum. Han er også en visuell kunstner. Han forteller at han alltid hatt et nært forhold til The Sadies. Han møtte Dallas Good, sanger og gitarist i bandet, i 1996, og delte leilighet i Toronto med ham på begynnelsen av 2000-tallet. I 2003 spilte Rick og The Sadies inn et album kalt THE UINTENDED. Helt siden den gangen skal de ha hatt planer om å spille inn enda et album sammen, men det ble det ikke noe av før Dallas Good døde i 2022.

Døden, mørket og selve livet. Nå foreligger det endelig et album med Rick og resterende medlemmer i bandet. Dallas Goods bortgang preger naturlig nok mange av tekstene, forteller Rick. Det handler om død og mørke, men også om liv. Albumet åpner med slutten, bokstavelig talt, med den korte snutten «The End». “Where will I be when life comes to the end?“. En akustisk, nydelig sak. Man kunne nesten føle seg avspist med bare 40 sekunder. Heldigvis er det nesten 37 minutter og 12 sanger til, alle renskårne uten en eneste lyd for mye. Albumet avsluttes over samme lest med «Life». Innholdet i teksten er omtrent den samme:

”It’s too bad that all those todays
are now yesterdays.
And i guess that one day i’ll find out.
Just what this whole thing was about“

Men selve tittelen på «Life» er mer løfterik enn «The End». Sangen er ellers saktegående og helt overjordisk vakker. Som Rick synger! På andre låter er tempoet langt høyere, det kan gå unna når The Sadies spiller opp med tromme bass og ulike gitarer. «A Love So Blue» er i så måte kanskje en liten favoritt.

Mange favoritter. Det er ellers ikke mulig å peke på soleklare favoritter på denne plata. Når du tror «Try» må være best, kommer det en ny låt som gir den konkurranse, og slik fortsetter det: «Sin», «Fly Away, «Green», «Spellbound». Og så videre, og så videre.

Tre sider av samme sak. Vokalen til Rick White er særdeles uttrykksfull, og tilsynelatende helt uanstrengt gir han med små endringer i fraseringen ekstra dybde til sangene. Det sies av enkelte at tekster ikke er viktig for musikkopplevelsen. Her vil jeg påstå at denne musikken ikke hadde kunne blitt den samme om ikke tekstene hadde betydd noe for artistene. Tekstene, vokalen og musikken er tre sider av samme sak på denne plata, og å dissekere de tre elementene fra hverandre her gir liten mening.

Rick White skriver at han tror Dallas Good ville likt plata. Det tror jeg også. Det er nesten umulig å ikke like den!

Og da har det gått mer enn én time.