Verdens beste The Felice Brothers

The Felice Brothers: Valley Of Abandoned Songs (album 2024)

Er det mulig å tøyse så mye som på slutten av albumets alvorlige og kanskje aller beste låt, ”Tomorrow’s Just A Day Away»? Jo, The Felice Brothers kan. De til tider dypt alvorlige samfunnsanalysene som fremføres av en litt desillusjonert Ian Felice, står ofte i kontrast til den skakke spillegleden til det det øvrige bandet, anført av James Felice, fremviser. På deres nye album, Valley Of Abandoned Songs, fortsetter The Felice Brothers sin rekke av uimotståelige album.

På en kreativ topp. Det er bare gått et halvt år siden The Felice Brothers gav ut det sterke albumet Asylum On The Hill, et album som kun ble gitt ut digialt via Bandcamp. Asylum On The Hill er trolig det albumet fra 2023 jeg har spilt aller mest i år. Det New York-baserte bandet har rukket å bli 18 år og blir bare bedre og bedre. Fra de seinere årene må også Undressed (2019) og From Dreams To Dust (2022) trekkes fram. De siste fire årene har bandet besøkt Oslo to ganger. Begge store opplevelser.

Conor Oberst. Ian Felice forteller på hjemmesiden til bandet at han for noen år siden begynte å høre gamle demoer med sanger som aldri hadde funnet et hjem på tidligere album. Han begynte å tenke på dem som Valley of Abandoned Songs og ville dele dem med fansen på nettet. Kompisen Conor Oberst, blant annet kjent fra Bright Eyes, hørte sangene og likte dem så godt at han like gjerne startet et nytt plateselskap for å kunne gi dem ut. Er det noen artist det er nærliggende å sammenlikne The Felice Brothers med, er det nettopp Conor Oberst og hans Bright Eyes. Stemme, melodier, tekster og til dels musikken ellers også. Conor Oberst har uttalige ganger uttalt at The Felice Brothers er hans favorittband, og de var da også backingband for hans flotte album Salutations (2017).

Valley of Abandoned Songs åpner knallsterkt med «Crime Scene Queen». Ian Felice plasserer oss umiddelbart i tid og sted slik han er en mester i:

”It was at the Whisky a Go-Go
In the long ago go
At the dawn of the digital age“

Så får resten av den mørke historien utfolde seg med karakteristisk falsettkoring på en seng av tangenter, bass og gitar og med dramatiske små pauser. De to neste sangene er like sterke. Igjen plasserer Ian effektivt bilder i hodene våre, titlene på låtene sier mye: «Flowers By The Roadside» og «New York In Moonlight». Åpningslinjene sier enda mer: ”Are you// High as Mr Albert was// When he drove the cross town bus//Straight into the sky“ og ”The exhaust hangs blue on the avenue//My shoes are damp with rain.“ To strålende og fengende låter. Etter denne sterke åpningstrioen holder kvaliteten seg bra oppe i albumets midtparti. Litt mer skranglete, litt flere musikalske påfunn. Hør låter som «Younger As The Days Go By» og «Raccoon, Rooster and Crow» og de penere «Black Is My True Love’s Hair» og «Stranger’s Arms». Poeten John Ashbery blir hedret i låten «So Long, John», og et googlesøk tilsier at der kan være verdt å lete opp diktene hans.

Svartsyn ala Leonard Cohen? Etter disse seks låtene går vi inn i sluttpartiet, med låter som matcher den fantastiske åpningstrioen. Fire helt uimotståelige låter der bandet igjen kombinerer sitt svartsyn med musikalsk tvisyn og svært fengende låter, ja, også svært fengende låttitler. Det er ikke mange gitt å synge titler som «Tommorrow Is Just A Dream Away», «Let Me Ride Away With The Horsemen» og «It’s Midnight And The Doves Are in Tears» og få det til å høres ut som om titlene i seg selv er nok, i hvert fall når det spes på med litt herlig ”da da dada“. Det er beint fram til å bli glad av. Samtidig til å bli dønn trist av:

“From the jawbone of a donkey
To the atom bomb
Science and progress
What have you done
Our children to their graves have gone
Still your tanks keep rolling on
Science and progress
What have you done“

For en tekstforfatter han er denne litt tilbakeholdne fyren. Ian Felice altså. Jeg tenker på Leonard Cohens apokalypsespådommer i «The Future» og Cohens rå vokal i «Diamond In The Mine».

Så ligger det litt forsiktig håp i den aller siste låten «To Be A Papa». Ikke bare svartsyn, også tvisyn i teksten denne gangen. Vi har ikke noe valg, vi må gjøre det beste for barna våre.

Treffer. Jeg vet ikke enda om Valley Of Abandoned Songs når opp til forgjengerne. Det jeg vet er at albumet blir av mine aller mest spilte i 2024. The Felice Brothers har noe som treffer meg midt i magen: Noe alvorlig, upretensiøst og originalt på en gang. Stemmen til Ian Felice og resten av musikerne. Melodiene og tekstene. Og noe udefinerbart.

Foto: Hjemmeside. Will Lawrence, James Felice, Jesske Hume og Ian Felice utgjør The Felice Brothers