Knuste hjerter slår fortsatt

Gill Landry: Cinnamon Canyon Blues (album 2024)

Gill Landry er en av de beste jeg vet til å omsette blå følelser til saktegående og deilige melodier som løfter og løfter deg inn i musikkens øvre etasjer. Der setter han deg ned. Du er fortumlet, men såre fornøyd. Det er et par slike sanger på Gill Landrys nye plate, Cinnamon Canyon Blues. Minst.

Forrige soloplate, fire år gamle Skeleton At The Banquet, var en foreløpig karrieretopp for den nå 48 år gamle Gill Landry, født i Louisiana og medstifter av bandet Old Crow Medicine Show. Denne nye plata er nesten like bra, og kanskje er endog toppene enda bedre.

I ensomhet. Uten hjem i forkant av pandemien slo Gill Landry seg ned i Cinnamon Canyon ved foten av Sierra Nevada. Der bodde han i ensomhet. Måneder ble til nærmere to år. Han knekket noen koder om selve livet. Han bruker store ord om det som skjedde ham. Død og gjenfødelse. Gill Landry forteller at Cinnamon Canyon Blues er et lite dokument fra oppholdet i dalen. Albumet ble spilt inn i London med Ted Dwane, Paul Frith og Gill som produsenter. La oss ta musikerne med en gang, gjengen som skaper den særegne stemningen som preger så mye av albumet: Chris Maas spiller på trommer, Nick Pini på bass, Klara Soderberg på backing vokal, Nick Etwell på trompet og flygelhorn, Georgina Leach & Odessa Jorgensen på fiolin, og Malcolm McCarthy på tangenter.

Den vanskelige kjærligheten. På forrige album var temaet som oftest den politiske situasjonen i hjemlandet USA, gjerne med metaforer som skapte litt usikkerhet om det istedet var vanskelige kjærlighetsforhold det dreide seg om. På Cinnamon Canyon Blues er den vanskelige kjærligheten et tydeligere tema. Om du tror at det betyr klisjéfylte tekster, må du tro om igjen. Gill Landry skaper gode bilder, og tolkningene er ikke rett fram. Langt framme i lydbildet står Gills mørke barrytonrøst og ofte glimrende gitarspill. Når det virkelig spisser seg til, kommer fiolinen og trompeten inn og sender låten opp mot toppen, og noen ganger, som på den ellers flotte «The Ferryman», over toppen.

Sparer litt på de beste låtene. Og når jeg er i det litt kritiske hjørnet; kanskje – og bare kanskje – hadde albumet vært enda bedre uten den litt pompøse åpningen «Make It Through The Night (Antropochene Blues)». Låten er fin nok, men «Dead Language» som følger etter, er en bedre opptakt til resten av albumet, et album som nå trenger et par låter på å nå sitt toppnivå. Dette skriver jeg vel vitende om at mange album aldri når nivået til disse to sangene. ”Man måsta jamföra“, som svenskene sier. Det skal han nemlig ha, Gill Landry, han har laget et album der han ikke spiller ut de beste kortene med en gang, men snarere sparer litt på den beste konfekten. Og leser man de glimrende tekstene på albumet, får man også en følelse av at disse sangene er sentrale for at Gill skal kunne fortelle historien om disse to årene i hans liv, der han ser tilbake og framover:

”We all need something to believe in
It’s hard get there on your own
There’ll be time enough for grieving
Don’t let your heartaches turn to stone“

«Broken Hearts Keep Beating» og «Bedroom Of Sats» er aller best. Når vi når den tredje låten, «She’s Gone», nærmer vi oss Gill Landry på sitt aller beste. En nokså saktegående låt, der fiolinen og trompeten forsiktig forsterker spenningen i det indre dramaet som utspiller deg, mens den deilige bassen skvulper i bakgrunnen. På «When It Gets There» kjøres tempo opp litt, mer perkusjon, akkurat nok til at det skapes dynamikk og variasjon. Dette er fint. Og finere blir det! «Broken Hearts Keep Beating» skrur ned tempoet igjen. Og nå snakker vi Gill Landry på sitt aller, aller beste. Forsiktige tangenter. Mørk og fyldig vokal fyller rommet. Gåsehud. Kanskje tårer. Trommer og trompet som følger hjertet og låten på veien, før pianoet får lov til å avslutte det hele:

”In these throes where sorrows grow
Like flowers on a tomb
I reached for you in vain“

Etter alt dette er det fint med en liten pustepause. En riktig fin pustepause med instrumentalen, tittellåten «Cinnamon Canyon Blues», der gitaren til Gill får lov til å dominere. Så er det bare å gjøre seg klar igjen; først for flotte «The Fountain» så for albumets kanskje beste låt, «Bedroom Of Stars». Jeg får bilder på netthinnen av et flyktningepar. De har ikke et hjem, men de har hverandre. Og et soverom med stjernene til tak. Vakkert!

Vi går inn for landing med «The Ferryman», nok en nydelig låt, men der trompetene altså blir i overkant voldsomme mot slutten.

Utmerket nattplate. Den aller siste låten, «Always Here Tonight» danner en fin avslutning. Den oppsummerer trolig mye av det Gill har filosofert over disse to årene. Mennesker som dør, kjærlighet som forsvinner. Nytt liv. Nye muligheter.

Dette er utvilsomt ei av Gill Landrys beste plater til nå. En fin nattplate. Jeg spilte den fram og tilbake til flyplasen i fire-femtida i dag morges. Den fungerte utmerket da, og den fungerer utmerket i sofaen nå, fem-seks timer seinere!

”There’s no answers in the darkness
You’ll only find them in the light
I wonder what you’re dreaming
Tonight

Can’t stop the bleeding
But still we carry on
Broken hearts keep beating“