Ain’t No Grave

Johnny Cash, aktuell med albumet Songwriter (2024)

American Recordings. Tilbake i 1993 gikk karrieren så som så for Johnny Cash. Året før spilte han på Bærum Verk på den nystartede Norwegian Wood-festivalen som snart skulle flytte til Frognerbadet. Riktignok hadde jeg de to platene som ble innspilt i fengsel på slutten av 1960-årene, At Folsom Prison og At San Quentin, samt Johnny 99 stående i platehylla, men tanken om å dra til Bærum streifet denne daværende 22-åringen bare så vidt. Året etter kom første album i American serien, American Recordings, med Rick Rubin i produsent-stolen. Karrieren tok igjen av, samtidig som helsa begynte å skrante. Jeg fikk se Johnny Cash i levende live, med The Johnny Cash Show i 1996. Den gangen irriterte jeg meg nok litt over at Johnnys sønn, John, stjal mye av showet, og jeg var heller ikke udelt begeistret for kona Junes bidrag. Jeg var ung og dum, og er i dag sjeleglad for det jeg fikk oppleve!

Den første plata i American-serien er spartansk produsert med Johnny Cash’ stemme og gitar i fokus. Vi får sanger om skyld og forsoning, død og frelse. Halvparten av sangene er skrevet av Johnny, og som på de øvrige platene i American-serien, høres resten ut som de er skrevet av Johnny selv. Johnny tok aldri sanger fra andre, han bare fremførte dem, plasserte dem i sin parallelle verden slik at hans versjoner kunne leve som gode venner, side om side. Man sammenlikner ikke Simon & Garfunkels versjon av «Bridge Over Troubled Water» med Johnnys. Man bare registrer at tolkningen er forskjellig, men dypest sett den samme. Kanskje. «Mercy Seat» av Nick Cave er mesterlig. En sang man skulle tro var skrevet for Johnny der den messer rundt flere av Johnnys favoritt-temaer, med utgangspunkt i en dødsdømts vei til den elektriske stolen. Nick selv har nok latt seg inspirere av Johnnys versjon i sine nyere tolkninger av den.

På platene som fulgte etter American Recordings inviterte Rick inn rockemusikere som Tom Pettys Heartbreakers. Johnny Cash viste seg fram i all sin sårbare og nakne dødelighet i Nince Inch Nails’ «Hurt», i en udødelig versjon. De to siste platene i American ble gitt ut etter Johnnys død i 2003, A Hundred Highways i 2006 og Aint’t No Grave først i 2008. Noen mener de siste to platene ikke holdt samme kvalitet som foregående. Jeg spiller dem nå, og synes American-serien holder helt inn! Innspillinger helt opp mot Johnnys død, han er svekket, men ikke mindre gripende av den grunn. Fantastisk versjon av Gordon Lightfoots «If You Could Read My Mind»!

Jeg har serien både på CD og i en stor boks på vinyl. Lyden er minst like god digitalt, så ingen grunn til å kjøpe den på vinyl, om det er god lyd du er ute etter. Gå heller for boksen Unearthed. Der får du ei helt ny plate i My Mother’s Hymn Book. Samtidig blir du kjent med Johnnys versjoner av en rekke låter som ble spilt inn med Rick Rubin for American. Man skjønner da at de som nådde fram til albumene stort sett var de Johnny gjorde aller best samtidig som det er en del gull her likevel.

American ga Johnny Cash den oppreisningen han fortjente. Om spør du mange i min generasjon, er det kanskje den perioden vi er aller mest glad i. Så sper vi gjerne på med fengselsplatene Folsom Prison og At San Quentin og aktivistplata Bitter Tears: Ballads Of The American Indian (1964) før vi setter på samlingen med en tittel som oppsummerer mye av det Johnny sang om: Love, God, Murder. Og med dette ønsker jeg ikke å redusere Johnny Cash’ øvrige produksjon. Johnnys posisjon er det i dag ingen som tør å utfordre. Det er bare så mye å rekke over. Les også et par av bøkene om og av ham, og se gjerne filmen. Ingen grav må få holde Johnnys ettermæle nede.

Songwriter. Nei, ingen grav skal få holde Johnny nede. Vi går tilbake til 1993. Før han ble en kandidat til det største comebacket siden Lasarus. Johnny spilte inn noen demoer. Disse demoene har Johnnys sønn John nå børstet støv av. Ja, mer enn det; han renset dem for alt utenom Johnnys gitar og stemme. Deretter la han til musikk fra et musikere som blant annet inkludere gamle samarbeidspartnere som Marty Stuart og David Roe og en rekke andre. To av låtene som ble gitt ut i spartanske versjoner på American Recordings året etter, «Like A Soldier» og «Drive On», kan nå høres i bandversjoner. De gjør nok ikke like sterkt inntrykk, men dette er fine alternative versjoner der vokal og lydbildet på førstnevnte minner oss på hvordan Johnny ofte låt før American-perioden. Moderniseringen av «Drive On» er jeg mer usikker på. Åpningslåten «Hello Out There» har også et sært og ekkopreget lydbilde, noe som også går igjen på flere av de øvrige sporene. Sangen er flott!

På andre låter som for eksempel «Sing It Pretty Sue» legger man merke til den klassiske «boom chicka boom»-gitaren. Favortittsporet mitt her er nok «She Sang Sweet Baby James». En flott hyllest til James Taylor.

Flere av låtene var eldre og gitt ut i 1960- og 1970-årene. Som tittelen på plata antyder, er alle sangene skrevet av Johnny selv.

Selv om det er vanlig at ikke alle bidrag spilles inn simultant i dag, eller i samme studio for den saks skyld, er det noe litt fremmedgjørende over å vite at musikken er spilt inn med 30 års mellomrom. Men ser man bort fra dette, er Songwriter blitt ei riktig fin plate som står godt på egne bein. Jeg liker den! Den oppleves dog ikke som essensiell. For meg ble den også en fin påminnelse om å finne frem American-platene enda en gang.