Nånting större – Stefan Sundström i Oslo

Stefan Sundström & Den Sista Jäntan + Fjodor, Rockefeller, Oslo, 28.juni 2024

På en av de spenstigste låtene på albumet Nu Var Det 2014, «Malena», sparker Sundström mot en konform sosialdemokratisk modell jeg innbiller meg at han langt på vei bekjenner seg til. Hva gjør vi med de som ikke passer til å jobbe åtte timer hver dag? Er det de det er noe galt med, eller oss? Endelig fikk jeg høre sangen i levende live med en Stefan Sundström og et band i toppform.

Tar punken tilbake. Han skulle ta punken tilbake den venstreradikale, antimaterialisten og miljøverneren. Tilbake fra folk som sparker nedover og slikker oppover. Som Donald Trump. Tilbake til den trivelige punken slik den var for ført-femti år siden da punken slikket nedover og sparket oppover. Jeg så Stefan Sundström som en til tider lavmælt visesanger solo på Postkontoret på Tøyen i Oslo for snart fem år siden. Jeg hadde aldri sett ham med band. Er det én ting du må ha på «to do-listen», er det å se den nå sekstifireårige svenske visepunkeren med band. Dette var av de morsomste, alvorligste, styggeste og vakreste konsertene jeg noen ganger har vært på. Jeg hadde nokså tilfeldig på meg en Tom Waits-trøye. Det kunne vært mer feil. Måten Sundström sang og skrek på, hans teatralske og særdeles underholdende bevegelser. Alt dette supplerte musikken på en måte ingen lysshow kunne ha erstattet.

”Hva lukter det her“, spør dattera mi da når vi ankommer Rockefeller før konserten? Ja, Rockefeller-lukten etter årtier med øl og gode opplevelser, kan ta pusten av noen og enhver. Men etter en stund vender man seg til det, og noen få minutter inn i konserten, er det ingen steder man heller vil være. Dette er et av de stedene i Oslo som har best lyd, ofte bedre enn på storebror Sentrum Scene. I går var det satt ut stoler foran scenen. Det oppleves helt feil. Men det er kanskje slik punken har blitt. Punkerne er gamle nå. De må sitte. Kanskje er sitteplassene heller et uttrykk for at det var solgt litt få billetter, og en måte å gjøre lokalet triveligere på. Selv om Rockefeller burde vært utsolgt, er det hard konkurranse denne fredagskvelden. På Ekebergsletta foregår nemlig Tons of Rock.

Herlig humor. Sundström hadde vært på Tons of Rock. Han hadde tatt med seg et av medlemmene i ZZ Top derfra. Neida, bassisten Nikke Ström har bare langt skjegg. ”Du kan ta denne ølen“, sier Sundström til Nikke da han fikk en øl av en publikummer, ”du spiler bare bass“. Slike meldinger har Sundström flere av. For meg som tilhører ironi- og sarkasmegenerasjonen, og som jobber med å legge det av meg, fordi humoren ikke lenger oppfattes som humor, er det befriende å høre Sundström ytre seg fra scenen. Hvem likner han på, denne fremtoningen? Emil fra Lønneberget som voksen. Jeg vet ikke. For en mann!

Jeg synes folk kan roe ned låtønskene sine noe, om de ikke blir oppfordret til å komme med dem. Sundström må stadig vekk fortelle at han ikke husker låter, de er for lange. Dessuten hadde han sponsorer å forholde seg til, så han måtte kjøre programmet sitt! Helt mot slutten gir han etter, publikummeren ser for skuffet ut. Så da blir det én av låtene om Sabina likevel.

Engasjement. Over scenen henger et banner med Miljödepartementet. Og vi får flere låter som handler om å leve et enklere liv og ta vare på naturen. Om låtene kan være rå på plate, er det ingen ting ting mot å oppleve låter som «Inget som jag behöver» og «Som en fisk på torra land» fra albumet Östan Västen, Om Stress Och Press (2021) live. Skjermlivet og influenserne får også sitt pass påskrevet. Innimellom blir det plass til at Birgitta Henriksson bak piano fikk briljere. Herlig med noen tangenter som kunne jazze opp den rå rocken.

Ebba Grön. Kveldens hedersgjest er Fjodor som var bassist i Ebba Grön. I løpet av kvelden gjør bandet rundt fem låter av det legendariske bandet der Fjodor og Sundström på glimrende vis veksler på vokalen. Härligt!

Nånting större. Allerede etter 65 minutter går bandet av scenen første gang, men heldigvis holder de på 25 minutter til. Skulle jeg trekke for noe, er det at de ikke holder på enda en halvtime. Men dette er jo pønk! Og Sundströms vokale innsats overgår uansett det meste. Den heslige, men vakre stemmen gir oss omtrent alt vi kan drømme om. Visesangen tar vi en annen gang. Så etter at vi hadde sunget med på «Alla ska i jorden» går vi ut i Oslonatta godt fornøyd, mens vi tenker at «Bara va en del av nånting större» noen ganger er det aller beste.