Kun torden og regn med Ledfoot

Ledfoot: Outsiders (album 2024)

”I got scars on my scars, I’ve got hate in my veins// And nothing inside me but thunder and rain.“

Han er på vei til giftsprøyten personen vi møter i den sterke åpningslåten, «Thunder And Rain», på Ledfoots nye album, Outsiders. En dårlig oppvekst og dårlige valg. Én av flere sanger om folk som lever på utsiden av samfunnet. Ledfoot på sitt aller beste. For første gang som Ledfoot har Tim Scott McConnell med seg et band. De tilfører tyngde, driv.

Tim Scott McConnell er som mange vil vite en amerikansk artist og låtskriver bosatt i Norge. Han går under artistnavnet Ledfoot når han for eksempel ikke lager musikk til TV-serier som Exit. Er det lov å si at utseendet omtrent er som sangene hans? Ledfoot har med sin nær fryktinngytende røst og 12-strenger skapt seg et unikt musikalsk univers. Selv om han denne gangen har med seg band, er Outsiders likevel umiskjennelige Ledfoot med vokal og tolvstrenger som oser av autoritet, ja, Ledfoots gotiske blues. Trommene, bassen og tangentene er utvilsomt med på Ledfoots premisser. De endog forsterker premissene. Skaper mer liv til disse låtene, om man kan si dette om låter som beveger seg på randen mellom liv og død. Og selv om «Dead Is Dead» som det heter i tittelen på ett av de ni sporene på albumet. Som medprodusenter har Tim seg Markus Klyve og Kjartan Hesthagen. Tobby Johansen står for trommene, Bjørn Holm for bassen og Klyve fargelegger med tangenter.

Én anmelder trakk frem den glimrende tekstlinjen på nettopp «Dead Is Dead»: ”I don’t believe in Heaven although I’ve been through hell“. Men «Dead is Dead» fremstår i så måte som både av de mest ateistiske og mest optimistiske i en samling låter der hovedpersonene både tror på skjebnen og på et mulig evig opphold i skjærsilden og i helvete.

Alt er likevel ikke så ille. Vel, ille nok. Flere av låtene handler om mer hverdagslige utfordringer. Miste kjæresten, jobben. Dette er ei plate der det er fristende å ty til Gubberock-klisjeen «Ikke et dårlig spor». For denne samlingen låter er –ikke en sammenhengende fest eller opptur – men likevel med de gode melodiene og som historiefortelling noe i den retningen. Det er nærliggende å tenke på folk som Nick Cave og Johnny Cash eller Nebraska med Bruce Springsteen. Da skjønner du også at Ledfoot også har store doser sympati for disse karakterene enten de sitter i «The Mercy Seat» eller i ensomhet i hjørnet av en bar. Eller sammen med andre som i den glimrende «Old Brown Bar». Smak på denne: “Here I sit among those fallen stars who burned so bright that they just fell apart“.

Albumet avslutter med «Here In My Head», en sang som nesten kan konkurrere med «Thunder And Rain» om å være albumets beste. Sangen er beint fram vakker. Jeg har ikke hørt alle Ledfoots album, og om du påstår at han har gitt ut et bedre album, skal jeg ikke protestere. Men jeg vet ikke om jeg tror på deg. Flere plater med fullt band, Ledfoot!

”And then I turn and look around//And see another soul just going down“.

Gubberock håper å kunne spre mer glede en annen gang.