Lillebjørn Nilsen, Original Nilsen (1982). Av Ranja Bojer. Bokserien Norske albumklassikere. 2023
Gubberock holder Original Nilsen (1982) av Lillebjørn Nilsen som ei av de aller beste norske platene som er gitt ut. Ti hits, som Lillebjørns kompis Helge Westbye i plateselskapet Grappa sier. Og Ranja Bojer virker å være helt enig med oss når hun skriver om albumet i bokserien til Norske albumklassikere.
Bakgrunn. Norske albumklassikere er et tre år gammelt prosjekt som utgir CD-er, LP-er og bøker og finansieres gjennom folkefinansiering.
Det hele begynte med digitalisering av musikk som ikke var gitt ut på CD for utgivelse i det formatet. Senere stod musikk som ikke var gitt ut på LP tidligere for tur. Prosjektet har også en bokserie om klassiske musikkalbum, der boka om Original Nilsen gis ut. Christer Falck og John Richard Stenberg er initiativtakere, og bøkene gis ut på Falck Forlag. Samlet gjør de en viktig jobb for bevaring av norsk kulturhistorie.
På bokomslaget kan vi lese at forfatteren av boka, Ranja Bojer, har vært DJ i et par tiår, har drevet egen platebutikk og skrevet masteroppgave om musikkalbumet på vinyl i strømmingens tidsalder. Hun har også gitt ut en roman, og skriver om både musikk og andre tema i en blogg.
Legenden. Vi må tilbake til Lillebjørn og boka. De fleste nye sanger glemmer vi etter ett år eller så. Lillebjørn ga ikke ut plater etter 1993, men legenden har fortsatt å vokse. Lillebjørn døde i vinter etter at denne boka ble skrevet. Han lever videre, ikke minst gjennom sangene som aldri synes å visne.
Den første fjerdedelen, eller så, av denne lettleste boka på litt under 150 sider er viet opptakten til albumet. Man kan jo ikke skrive om albumet uten å nevne hans tidligere album, måten han jobbet på og posisjonen han fikk i norsk visemiljø.
Internasjonalist og osloentusiast. Det er videre helt riktig – og viktig – å trekke fram Lillebjørns smeltedigel av musikk fra ulike steder i Norge og utlandet. Sangene om Oslo ble ofte også skrevet fra utlandet. Det ga perspektiv. Man kan derfor spørre seg om hvordan Original Nilsen nesten ble selve symbolet på musikk om Oslo. Kanskje var Nilsen rett og slett forut for sin tid? Oslo er folkemusikk fra Setesdal, Rudolf Nilsen og sigøynermusikk! Og mye mer. Musikk kjenner ikke landegrenser. Lillebjørn hentet inspirasjon fra store deler av verden, han spilte på norsk der ute. Og sangene spilles fortsatt. På Island. I Paris. Det er fristende å sammenlikne Lillebjørn med en annen stor gitarkamerat, Paul Simon og hans påvirkning på og av den store verdensmusikken. Akkurat den sammenlikningen trekker ikke Ranja Bojer.
Nye kilder. Ranja Bojer bygger på en rekke kilder. Mest interessant er det jo at hun fikk epost fra Lillebjørn samt egne intervjuer av flere bidragsytere på plata. I så måte er kafésamtalen med Jon Larsen fra Hot Club de Norvège viktig. Lillebjørn og Hot Club de Norvège spilte hverandre gode. Hva hadde «Tanta til Beate» vært uten den fabelaktige og løsslupne «sigøynermusikken» til bandet? Mye, men mindre. Bojer skriver naturlig nok om gitaristene Django Reinhardt og Robert Norman i forbindelse med omtalen av låtene. Bojer har også snakket med Lillebjørns gode venn, plateselskapssjef Helge Westbye, produsent Johnny Sareussen, tekniker Bjørn Erik Lillehagen og musikere som Terje Venaas og Brynjar Hoff.
I alt var hele 19 musikere involvert på ett eller flere spor. Sangene på albumet sprenger rammene for enkle viser og krevde ulike typer musikere. Jonas Fjeld og trommeslager Paolo Vinnacia er flere eksempler. Det synes kanskje litt unødvendig å summarisk nevne alle musikerne som bidrar på hver enkelt sang under gjennomgangen sangene i boka, men jeg er godt kjent med slike avveininger når jeg skriver egne omtaler.
Intervjuene til Bojer og andre kilder gir godt innblikk i hvordan plata ble til. At bidragsytere husker deler av dette noe ulikt, gir Bojer gode forklaringer på. Historier gjenfortelles. Det legges til og trekkes fra. Sannhet og myter skapes. Men hovedessensen kjenner vi.
Fin frokost. Som blogger liker jeg at Bojer legger litt av egne opplevelser inn i boka. Dette er jo et album som er viktig i manges liv. I mitt liv. I Ranjas liv. Hun skriver om søndagsfrokoster der «Fin Frokost» med Lillebjørn var et sentralt element. Nei, hele plata, den er ikke lenger enn vel halvtimen. Alle klassikerne tilsier jo at den skulle være mye lenger.
Albumformat. Siden Bojer har skrevet masteroppgave om musikkalbumet i strømningens tid, er det helt naturlig at hun diskuterer Original Nilsen som album. Sangene skal fortrinnsvis spilles i riktig rekkefølge. Hver sang har sin funksjon og hører hjemme akkurat der den har fått sin plass. Som talsmann for album framfor fire -fem singler i forkant av utgivelsene, følger jeg henne. Et album er noe mer enn en samling låter. Helheten er mer enn bitene. Hvor skulle «God Natt Oslo» vært om ikke på slutten av albumet? Ti hits, ja, men helst ikke i vilkårlig rekkefølge.
Lillebjørn skrev og diktet om enkeltpersonene og gjorde de små livene store. Damen på trikken, kjæresteparet på Karl Johan, nattarbeideren i Kvadraturen som tenker på en bror hun gjerne skulle sett. Så ser vi igjen opp mot Freia-uret når vi går i Oslos gater.
Fin bok! Ranja Bojer har skrevet en fin bok om Lillebjørns største albumklassiker. Noe nytt, gode betraktninger og noe å nikke gjenkjennende til. Dette er ei bok Lillebjørn og Original Nilsen fortjener. Og som de fleste som har hørt «Vinterbror», «Crescendo i gågata» eller «Se alltid lyst på livet» – for å nevne noen sangtitler til – vil ha glede av å lese. Hvor tittelen på albumet kommer fra? Les boka!
Det er søndag. Jeg setter på kaffen. Original Nilsen. Snart er den her: «Fin Frokost».
Gubberock 