Historiefortelleren!

Lars Saabye Christensen: Pikkoloens bagasje (Tre fortellinger, bok 2022)

Oslo. Etterkrigstiden. Lars Saabye Christensen. Vi har vært der før. Jeg drar gjerne dit. Igjen og igjen. Jeg trodde Lars Saabye Christensen skulle gi seg som forfatter. Så oppdager jeg at han er mer produktiv enn noen gang. Tidligere i år leste jeg den glimrende oppvekstromanen Vrakeren (2023). En roman som stilte spørsmål om hvordan et par enkelthendelser kan prege flere hele liv. I Vrakeren fikk vi en Lars Saabye Christensen mer finurlig, mer interessant enn nesten noen gang tidligere, skrev jeg.

Men jeg hadde mer ulest av Lars. Selvfølgelig har jeg fortsatt det. Men nå var tiden kommet til Pikkoloens bagasje fra 2022. Tre fortellinger, rundt 630 sider. Boka hadde fått blandet kritikk, mer blandet enn Lars er vant til, vil jeg tro. Men denne satt. Her er det ikke finurlighetene og de gode formuleringene som fenger meg mest. Her er det rett og slett fortellingene. Og det er vel også meningen. Dette er en pageturner av dimensjoner, og takten i sidesnuingen øker utover i boka.

Den første fortellingen er Villvin, en historie som går over rundt 165 sider. Vi møter en pikkolo. Kulissene er som i Vrakeren ofte et hotell. Lars må like hoteller. Fortellingen henter tittelen fra fasaden til Hotell Løv der Kai Våler og Arthur Vibe møtes. Kai har stjålet et blad og har samvittighetskvaler. Arthur er student.

Neste historie går over vel 150 sider. Polaroid. Søt musikk oppstår mellom en student på Sogn Studentby – han jobber også i et flyttebyrå – og en kunstner som holder til i et badehus på Nesodden. Bildet som blir tatt etter en interrailtur. En fin litt komplisert kjærlighetshistorie i begynnelsen. Men en hendelse inntreffer. Historien får mørkere farger.

Den største godbiten er også den lengste. Brukt går over mer enn 300 sider. Tittelen Brukt har minst dobbeltbetydning og gjenspeiler både mennesker og ting. Og et antikvariat. Fortellingen blir fortalt inne i en annen fortelling i pauser i et flyttebyrå. Lars må like flyttebyråer. Mot slutten møtes fortellingene. Deler av historien er litt absurd. Siden jeg nettopp så filmen Høstgule blader av Aki Kaurismäki tar jeg meg selv i å tenke at hovedpersonene kunne vært tatt ut av en film av den finske regissøren. Mørkt. De triste finner hverandre. Men så går det kanskje ikke helt som man ønsker til slutt. Uansett; både medarbeiderne i flyttebyrået og jeg måtte bare vite hvordan dette går. Så da kommer de språklige finessene mer i bakgrunnen. Joda, vi blir minnet på at livet er den tiden det tar å dø. Det har vel nærmest blitt et mantra for Lars Saabye Christensen.

På bokomslaget står det at fortellingene henger sammen gjennom forfatterens umiskjennelige stil og tematikk. Og sted, kan jeg tilføye. Vi er stort sett i Oslo, selv om noen av hovedpersonene søker seg ut. Saabye Christensen forteller om mennesker og liv fra et samfunn som ikke lenger eksisterer. Han blåser liv i glørne, så eksisterer livene og samfunnet likevel. I fortid, ja, men også i nåtid. Så mye har ikke menneskene forandret seg, om vi skraper litt under overflaten.

For meg er det ikke så viktig om fortellingene henger sammen. Novelleformen synes jeg ofte er vanskelig. Jeg rekker ofte knapt å bry meg om persongalleriet før der hele er over. Dette er mer tre romaner enn tre noveller. Historiene er enkle, på overflaten i hvert fall. De kunne vært brettet enda mer ut. Men slik det hele har blitt, er Pikkoloens bagasje er fengende leseopplevelse som denne leser ikke har noe å utsette på!

Mitt forhold til Saabye Christensens bøker var lenge litt lunkent. Bøkene var for lange, og jeg var for lat. For ukonsentrert. Nå er han igjen kanskje den jeg setter aller høyest av norske forfattere. Og kjære musikkelsker; også denne gangen er det referanser til musikk leserne av denne bloggen kjenner godt til!