Film: Høstgule blader av Aki Kaurismäki (2023). Hovedroller: Ansa (spilt av Alma Pöysti) og Holappa (spilt av Jussi Vatanen).
Jeg fikk ikke sett filmen på kino. Men da den dukket opp i en strømmetjeneste nær meg, lot jeg meg ikke be to ganger. Aki Kaurismäkis Høstgule blader er så enkel, så mørk med mange nyanser av hvitt, så morsom og ikke minst så varm at jeg kan ikke tenke meg en stort bedre måte å tilbringe 75 minutter av en lørdagskveld.
Da jeg gikk mye på kino for noen tiår siden, var finske Aki Kaurismäki av mine favorittregissører. Den beksvarte humoren, de tause karakterene og den store kjærligheten for arbeiderklassen man møtte i filmene, var en perfekt miks. Jeg ser av filmografien hans at jeg på langt nær sett alle, men titler som I Hired A Contract Killer (1990), Pass på skjerfet ditt, Tatjana (1992), Drivende skyer ( 1996) og Mannen uten minne (2002) får i hvert fall fram gode minner hos meg. Så var de sprø filmene om Lenningrad Cowboys i tillegg, da.
I Høstgule blader fra i fjor lar Kaurismäki hovedpersonene Ansa og Holappa gå og se en film av en annen av mine favorittregissører, Jim Jarmusch, og har du sett Helsinki-episoden av den til tider hysterisk morsomme Night On Earth (1991) så er vi sikkert enige i om at det er et visst kunstnerisk slektskap mellom dem. Ansa kan fortelle at Jarmuschfilmen The Dead Don’t Die (2019) er den morsomste hun har sett, så her har jeg mer å sjekke ut.
Men tilbake til Høstgule blader. Holappa er en ordknapp fyllik som mister jobben som industriarbeider etter å ha drukket sprit på jobben. På en karaokebar møter han Ansa, som mister sin jobb når hun skulle ta mat som har gått ut på dato med hjem. Holappa inviterer Ansa med på Jarmusch-filmen, og de blir forelsket. Så kommer uheldige omstendigheter på rekke og rad. Underveis er spenningsnivået langt høyere enn i en gjennomsnittlig James Bond-film, og humoren er mer tiltalende.
Fra radio hører vi rapporter fra Ukraina-krigen, og en kalender viser 2024 i denne filmen fra 2023. Men kulissene ellers tilhører enten en annen tid eller er tidløse. Hardt industriarbeid, røykfylte barer, store mengder sprit. Grå klær, slitte toaletter og arbeidsbrakker. Og underfundig finsk humor:
– Jeg er deprimert
– Hvorfor er du deprimert?
– Fordi jeg drikker så mye
– Hvorfor drikker du så mye, da?
– Jeg er deprimert
Og da må jeg også nevne den fantastiske birollen, kameraten til Holappa. Selvtilliten er noen hakk høyere enn hos Holappa; kameraten vet at han er god til å synge karaoke. Karaokekongen som spiser ginseng og har tatt ansiktsløfting som han sier.
Dette er type film som jeg liker. Få karakterer slik at jeg vet hvem som er hvem. Hovedpersoner man blir glad i. Enkel og spennende handling og en lykkelig slutt. Så lykkelig den kan bli i en slik film i hvert fall. Jeg ber ikke om så mye mer. Humoren er mørk. Det ligger likevel en varm humanisme bak. Ler vi av eller med hovedpersonene? Av oss selv? Eller av tilværelsen? Filmen er krydret med herlige finske slagere. Mesterlig av den finske mesteren.
Gubberock 