Country så det griner

Charley Crockett: $10 Cowboy (album 2024)

“But if you follow your heart
Who knows what waits for you
Because I found a place
Where your dreams come true“

Charley Crockett har reist langt. Mange hadde ikke troen på ham om skal man tro sangen «Lead The Way». Født i Texas og oppvokst i en trailerpark med to søsken og en alenemor. Som 17-åring sluttet han på skolen og dro ut med gitaren. Han skjønte selv at han hadde et talent, og nå har han fått belønning for hardt arbeid.

Han er produktiv, 40-åringen. Rundt ett dusin plater siden debuten i 2015, litt avhengig av hvordan man teller. Han har opparbeidet seg et stort navn innenfor countrymusikken. Selv har jeg vært avventende, men fant en del å glede meg over på The Man From Waco (2022). Men med $10 Cowboy melder jeg meg for alvor på. Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt ordentlig på de nye albumene til Beyoncé og Taylor Swift. Det burde man jo gjøre om lan skal følge med i debattene som har pågått en stund. Men også de får finne seg i å stå i kø. Charley Crockett brukte jo også lang tid på å nå fram til denne skribenten.

For kort tid siden omtalte jeg det nye albumet til Lost Dog Street Band, rå og upolert country der røttene vokser rett opp av jorda til Hank Williams og Jimmie Rodgers. Charley Crocketts røtter er mer mangslungne. Musikken er også mer produsert og polert, uten at du trenger å legge noe negativt i det, snarere tvert i mot. Jeg er litt usikker på om country er er dekkende begrep. Kanskje er det greit å nevne storband og soul samme slengen. Jeg tenker også litt på Lyle Lovett. Tekstene er uansett country så det griner.

På $10 Cowboy synger Charley Crockett trolig om egne utfordringer med å stable en karriere på beina. Men flere av låtene kan like gjerne handle om mange amerikaneres liv der hver dag har nok med sitt, og der det kan være krevende å få endene til å møtes:

“America, it’s easy
To get lost in this land
America, can you see me
Cause I’m only a man“

De to første sangene er fine, tittelåten og siterte «America». Fortsettelsen som følger, er en ren opptur. Det blir vanskelig å plukke favoritter, men jeg biter meg tidlig merke i «Hard Luck & Circumstances», «Good At Loosing» og «Ain’t Done Losing Yet», sanger med gode melodier og sterke og fengende tekstlinjer med ikke så små doser galgenhumor. Så har du selvfølgelig «Diamond In The Rough» og «Solitary Road». Mektige «Spade» er nok mindre selvbiografisk, og melodien minner meg om «Waitin’ Round To Die» av Townes Van Zandt. Teksten kunne Van Zandt skrevet, kanskje til dels om eget liv.

Mange sanger nevnt. Her får du 12 solide, ja mer enn solide, sanger fremført med en fyldig sjelfull stemme og en rekke fremragende musikere. En sterk femmer, dette. Charley Crockett, som for øvrig skal være en fjern slektning av Davy, har ord for seg på å være strålende live. Neste gang han er i Oslo kan han regne med meg. I mellomtiden synger vi med full hals, der det også sitter en klump; galgenhumor som springer ut av et stort alvor:

”I ain’t done losing yet
It takes money to forget
This life of trouble and regret
I ain’t done losing yet“