Liv Eli: Brother (album 2020)
”I’m locked in the deep
Let me sleep… In the deep“
Liv-Eli Lapinskas Engesnes fra Orkanger med artistnavnet Liv Eli er ute med det helt nye og flotte albumet Struggle For Peace Of Mind. Men denne gangen blir det et tilbakeblikk på Brother fra 2020. Brother er likevel nytt for meg og er rett og slett et av de albumene som har gjort aller sterkest inntrykk på meg i år.
Jeg hadde allerede bestemt meg for å omtale The Struggle For Peace Of Mind. Så begynte jeg å høre litt på hennes platedebut. Hørte litt på enkeltlåter bare for å kunne sette den nye plata i perspektiv. Musikken – da hadde jeg ikke kommet til tekstene – var så vakker, så gode melodier og arrangement at jeg tenkte at nå bare utsetter jeg Dagsrevyen, og hører hele plata i sammenheng. Så fikk Dagsrevyen være Dagsrevyen. Jeg spilte plata én gang til og fant fram tekster. Dette var sterk kost. En gammel Facebook-post fra Liv-Eli som bekreftet mitt inntrykk fra tekstene.
Depresjon og angst. Jeg har litt berøringsangst. Men jeg kan ikke tillate meg å legge plata og temaet til side. Albumet Brother handler nemlig om broren til Liv-Eli Engesnes. Jeg bruker i det følgende mange av Liv-Elis egne ord. Broren begikk selvmord fem år før albumutgivelsen. Det siste halvannnet året av sitt liv slet den vellykkede, fornuftige, kule og handlekraftige broren hennes tungt med angst og depresjon. Han delte mye av det han slet med med Liv-Eli. Men det gikk likevel helt galt, og familie, venner og kolleger satt sønderknust tilbake.
Liv-Eli bearbeidet sorgen gjennom å lage musikk og deretter tekster. Hun hadde i utgangspunktet ikke en plan om å gi ut noe som helst. Men etter hvert fikk hun et ønske om å arrangere sangene og gi dem ut. Uten for mye støy og promotering.
Hun skriver: ”Albumet er dedikert til min bror, alle de som har mistet noen i selvmord, og ikke minst de som sliter. Og til alle dere som sliter: Gi aldri opp, tapet er for stort“.
Med seg på laget har hun Håkon Soldal som arrangør og produsent, samt på tangenter, Torstein Lofthus (trommer), Magnus Forsberg (trommer), Jo Ranheim (gitar og bass), Pål Magne Solbakk (fiolin), Kjell Magne Robak (cello), Ørjan Kjos (bass).
Bra, sterkt og viktig. Ordene mine blir for flate. Da jeg første gang hørte litt sporadisk, var det tittellåten «Brother», den gåsehudfremkallende «You» og den vakre pianoinstrumentalen «Gunnar» som for alvor vekket interessen, men dette er ikke en plate for enkeltlåter. Her har du tekster sett fra brorens synsvinkel, tekster sett fra Liv-Elis synsvinkel. Det er også en sang om en lykkelig barndom.
Dette er blitt ei usedvanlig sterk plate på alle måter. Jeg vet ikke om jeg skal anbefale noen å gå inn i dette universet, men sangene handler ikke bare om død, men også om å leve. Kanskje kan vi dytte samfunnet et lite stykke i riktig retning om vi går inn i disse følelsene, blir litt mer åpne med hverandre om det som er vanskelig.
De etterlatte må finne en vei videre. Kanskje kan plata også være til trøst for etterlatte. Dette er uansett vakker musikk som det også gjør godt å høre, alt det vonde til tross. Den siste sangen «Starfish» gir rom for tolkninger. Liv Eli lar følelsene komme opp og ut, og ser framover, håp?
”I’m lying like a starfish on the surface of the sea
Though I am not a swimmer, I’m not frightened by the deep”
Ikke redd for dypet i oss alle. Men ikke alltid dykke ned i det. Selv om albumet er fra 2020, er dette av dem som har gjort aller sterkest inntrykk i år.
Gubberock 