Countrysoul som varmer

Jesper Lindell & Brunnsvik Sounds, Røverstaden i Oslo, 20.4 2024

Så forteller Jesper om mormoren sin som han mistet til Alzheimer, og bandet spiller sangen «A Strange Goodbye» som er skrevet for henne. Det er slike øyeblikk som gjør konserter til unike, små magiske øyeblikk. Eller når mannen bak orgelet tar frem trekkspillet, trommisen slår litt ekstra hardt, eller du kan skjelne et smil fra pianomannen, mens den hardt arbeidende bassisten avleverer en liten solo. Eller nåt multiinstrumentalisten drar frem fela og avleverer en kommentar som aldri er ment å være morsom. Men først og fremst når bandet hele tiden er i musikkens tjeneste – ikke på individuell frierferd– opptatt av å lage en opplevelse for seg selv og publikum.

Samtale mellom Jesper Lindell og Erik Valebrokk. Før konserten med Jesper Lindell & Brunnsvik Sounds i Røverstaden i Oslo samtalte Kulturjournalist Erik Valebrokk med Jesper. Det er vel lov å si at spørsmålene til Erik var lengre enn svarene fra den sympatiske svensken? Erik kunne fortelle at han nesten til kjedsommelige hadde lest omtaler av Jesper der The Band blir trukket fram. Det var likevel umulig å unngå at store deler av denne seansen også skulle handle om Jesper og The Band. Joda, jeg kjeder dere med The Band, jeg også.

Jesper er en mann som lager musikk på intuisjonen. Det er derfor ikke naturlig for ham å analysere egen musikk. Han lager ikke musikk for at den skal høres tidløs ut eller høres ut som den er fra 2024. Høres musikken ut som den er inspirert av The Band, er det fordi Jesper har hørt mye på The Band, ikke fordi han vil høres ut som dem. Man blir det man spiser. Samtidig synes jeg det er imponerende at han synger omtrent som alle vokalistene i The Band, riktignok på ulike låter. Det er ikke noe man uten videre kan absorbere seg fram til, skulle jeg tro. Ikke jeg i hvert fall. Samtalen dreiet videre rundt Jespers fine opptreden på Bobfest i Konserthuset like over Røverstaden over der Jesper sang to låter. Om hans soloprosjekt, og om hvordan bandet isolerer seg på et stille sted når de skal lage musikk. Som The Band i deres «Big Pink» altså.

Suggererende. En fin samtale, men Jesper, som nesten virket litt sjenert, er nok enda mer glad i å snakke gjennom musikken. Jesper og hans seks mann store band åpnet denne siste konserten på Norgesturneen med fine «One Of This Rainy Days» fra årets album, Before The Sun. God åpning, og det tok seg deretter ytterligere opp opp når vi fikk den majestetiske og suggererende tittellåten fra det albumet. En låt som bare borrer og herjer og trykker på alle knapper som gir musikalsk godfølelse.

Jeg er nokså ny til Jespers verden, ble for alvor glad i musikken hans i vinter med den nye plata. Og første del av konserten var i stor grad viet disse låtene. «Howl» er et eksempel på en litt vimsete låt som fremstod mye bedre live enn på plate.

Fin stigning i konserten. Jesper fortalte i samtalen med Erik Valebrokk at forrige album Twilights og Before The Sun delvis var innspilt på samme tid. Before The Sun er en mer moden og avansert plate, mens sangene på Twilights skulle fungere godt live. Og det gjorde de! Jeg både liker og kjenner låtene på Before The Sun best, men det var tidligere sanger som løftet seg mest i dette liveformatet, og da ikke bare fra Twilights. Men uansett jeg synes konserten hadde fin stigning der bandet også fikk vist seg mer fram i låter som «If There Comes A Time» – for en låt – og den herlige «Keep On Keeping On».

Aldri hadde det vært lettere å være svenske i Oslo ropte en svensk publikummer til Jesper. Det tror jeg på. Og småpraten fra bandmedlemmer om sitt forhold til Oslo under Jespers stemming av gitaren kommer ut på riktig side av sjarmerende.

Ekstranumrene begynner med Jesper alene på scenen og i et parti på siste sangen, «Moving Slow» (?) er store deler av bandet foran scenen. Herlig avslutning.

Internasjonalt format. Jeg forlater konsertlokale godt fornøyd. Det er ikke sikkert vi får mange muligheter til å oppleve Jesper Lindell & Brunsvik Sounds på en liten klubbscene i Norge. Jesper og bandet har egentlig et internasjonalt format. Men samtidig har jeg følelsen av at de uansett er fornøyd med å kunne spille musikken de elsker. Ikke ta alt for høytidelig, men være en kameratgjeng som trives sammen. Sekseren får likevel ligge denne gangen. Kanskje blir vi presentert for mer løssluppenhet og råskap en annen gang. Da kommer sekseren fram. Det krever sikkert mer av publikum enn at de sitter bedagelig på stolene sine. Og ikke hør på meg; det viktigste er at dere ikke mister noe av dere selv på veien, dere trivelige, litt beskjedne (virket slik i hvert fall!) og førsteklasses musikere. Godt nok for meg!