En velkommen gjest i verden

John Moreland: The Visitor (album 2024)

”I am a visitor
On this lonely earth, I am a visitor
Well, I don’t need much
But a healing touch“

Det ble bursdagsgave én dag på forskudd den januardagen i 2016. Jason Isbell & 400 Unit leverte en forrykende konsert på Sentrum Scene, og jeg gikk ut med John Morelands album High On Tulsa Heat under armen. Sjelden har det vært så mye høytid, så stille når en oppvarmingsartist sitter alene på en scene. Men når sangene er gode, og stemmen er like stor som mannen, er det ingen som våger å prøve seg, våger å prøve seg på å snakke i hjel musikken på scenen.

Trommemaskiner? John Moreland fra Tulsa i Oklahoma har holdt det gående en stund, har rukket å bli 38 år gammel. Han har utforsket seg selv, tatt musikken i nye retninger med trommemaskiner og annen elektronikk. Nå er han tilbake som den sanger- sangskriveren vi ble kjent med på plater som In The Throes (2013) og nettopp High On Tulsa Heat (2015).

Tilbake til fundamentet. Etter en turné i 2022 er han sliten. Sliten av å turnere, sliten av å leve opp til andres forventninger. Han kobler ut. Kobler fra sosiale medier, reflekterer. Og spiller inn The Visitor hjemme, kun med hjelp av våpendrager John Calvin Abney som avleverer en gitarsolo og hjelper ham med det tekniske. Kona gir stemme til én låt. Ellers spiller han alt selv; om det er gitarer, dobro eller trommer. Så kan man tenke seg at John Moreland har laget sin Nebraska, slik Bruce Springsteen gjorde hjemme fra kjøkkenbenken. Tematisk og musikalsk er de beslektet. Men et hjemmestudio i dag er noe annet enn for 40 år siden. John Morelands album røsker i perioder mer!

Men han trenger ikke mer enn én gitar og stemmen, noe han demonstrerer på åpningslåten «The Future Is Coming Fast». Nydelig. Dystert. Vi har virkelig rotet til denne verdenen for oss selv. På «Gentle Voice» skrus tempoet opp, vi får tromme og innslag av elektriske gitarer. Temaet er krig, også på det personlige plan. John drar til med en munnspillsolo av den brutale sorten: «I’m a child who cannot flutter myself free».

Nøkkelspor. Og så får vi ett nøkkelspor. «One Man Holds The World Hostage». Hvem er denne mannen? En styrke ved John Morelands tekster er at han legger ikke alt åpent framfor oss. Ondskapen har mange ansikter. Og vi har forskjellige meninger om hvem som representerer den. Det kan være Trump eller Putin, kinesiske, iranske eller israelske ledere. Mannen i gata som har sin verden.

John vil vite. Etter et lite mellomspill kommer den nedstrippede og gripende «The More You Say The Less It Means». Han kan lage titler, John Moreland. Han kan spille gitar. Ok, på akkurat denne låten er det John Calvin Abney som leder an på gitar. Og Moreland kan lage tekster som får tankene i sving. John synger om «some folks say and some folks know». John vil vite. Han leter etter sannheten. Og hvem han er. Det er ikke andres forventninger som skal definere ham. Han synger mer om dette på «Blue Dream Carolina». Jeg tenker på Otis Gibbs, én av de beste historiefortellerne av dem alle. Kanskje er det mest stemme og fremtoning. Og integritet. John Moreland skriver ikke lineære historier på samme måte. Dette er mer Townes Van Zandt enn Guy Clark.

Følgesvenn. Denne plata har vært med meg i to uker. Den tilhører også dem som får liv til å bli spilt i stua. Jeg tror kona liker den også. For mange er den ikke av det umiddelbare slaget. Den kan oppfattes monoton. Så om ikke stemmen til John er nok med det samme, la den få noen runder. Melodiene kommer smygende. Lydbildet er akkurat slik vi liker det på folkplater. Ikke noe fiksfakseri, bare det som trengs. På «Silver Silver» trengs det lite. Jeg vil tro låta handler om hvordan den digitale verden fremmedgjorde John, og valgene vi må ta for å leve i pakt med oss selv. På «Ain’t Much I Can Do About It», trengs det en hel del mer. Dette er albumets rocker, og med unntak av stemmen til kona Pearl Rachinsky er John hele rockbandet alene.

Hør John Morelands The Visitor tidlig en morgen eller på kveldstid. Kanskje er dette en by følgesvenn som du trekker helt opp mot toppen når plateåret 2024 skal oppsummeres. Dette er ikke gladlåter, men om «sad songs make you happy», vil jeg ikke se bort fra at du kommer i bedre humør av den.