Tore Renberg: Lungeflyteprøven (roman 2023)
Jeg har lest Tore Renbergs Lungeflyteprøven i løpet av noen dager i påska. Jeg er lettet og imponert. Lettet over å være gjennom denne lidelseshistorien. Men ferdig med den er jeg ikke. Imponert over at det er mulig å fortelle en så kompleks og viktig i historie i en så lettfattelig form. Siden det er påske, er det nærliggende å spørre: Døde også Anna for våre synder?
Året er 1681. Stedet er Sachsen i Tyskland. Femten år gamle Anna Voigt blir tiltalt for å ha drept sitt nyfødte barn. Blir hun kjent skyldig, er straffen døden ved halshugging. Vi følger henne og familien gjennom en langdryg rettsprosess, med tortur og landsforvisning. Renberg hekter oss raskt på, og tidlig i boka blir vi i introdusert for den såkalte lungeflyteprøven som er omtalt som starten på moderne rettsmedisin. Flyter lungen, har den fått oksygen, og barnet var født levende, synker lungen var barnet dødfødt. I Annas tilfelle ville levendefødt innebære at man fant det overveiende sannsynlig at barnet var drept av sin mor.
Boka er basert på et rikt kildemateriale, med historiske virkelige personer i sentrum. Det har tatt Tore Renberg fem år å skrive boka. Hvor det faktiske historiske slutter og hvor romanen begynner, har jeg ikke dvelt så mye ved ennå. Om ikke alle beskrivelsene av karakterene og deres indre liv er fakta, oppleves alt sant.
Rettsstaten slik vi møter den, er tuftet på en streng og farlig kristendom. Mennesker som har gjort noe galt, skal ha sin straff på jorda, for i beste fall kunne gjøre seg fortjent til herlighet i sitt neste liv. Om tortur og henrettelse er et steg på veien, så la det være det. Henrettelsene og torturen kan være ren folkeforlystelse, og man får inntrykk av at folket mener det skal være slik. Ofte er man skyldig til det motsatte var bevist. Men noen bruker også religion som middel for å oppnå posisjoner og hevn.
Bokas helter er legen bak lungeflyteprøven, Johannes Schreyer og juristen og Annas advokat Christian Thomasius, to menn som bidro til å berede grunnen for en mer human kristendom og opplysningstiden. Helter, ja, men likefullt menn med et litt oppblåst, og man vil i dag si latterlig, selvbilde. Begge fremstår for meg som personligheter som var vel så opptatt av egen fremgang som å redde livet til Anna og andre mødre med dødfødte barn eller som opplevde drap på nyfødte barn som siste utvei. Men likefullt, helter er de.
Jeg er en enkel leser og foretrekker ofte bøker med kronologisk handling og få hovedpersoner. Det får jeg ikke her. Renbergs fortellerform byr dog sjelden på utfordringer for meg med hensyn til dette. Jeg følger ham, hele veien. Språket er bevisst litt gammelmodig for å tilpasse seg tiden den handler om, men blir aldri krampaktig. Boka består egentlig av seks bøker over 41 kapitler. Vi veksler nesten friksjonsfritt mellom karakterene og blir godt kjent med dem alle. Thomosius og Schreyer, ja, men også bøddelen, Annas overgripere og Annas hevngjerrige far. Renbergs beskriver mange av grusomhetene med stor innlevelse og realisme. Vi lider med bokas ene rene og gjennomførte helt, Anna. Straffen samfunnet pålegger henne, gjennom en fem år lang rettsforfølgelse er en mange ganger så stor kollektiv synd enn den Anna kan ha begått. Og hevnen til Annas far gjør det fysisk vondt å følge. Men det ligger likevel en slags logikk i den. Når samfunnet skyver Gud foran seg og piner den uskyldige jenta, men ikke hennes overgripere, må kanskje Gud ha hjelp for at rettferdigheten skal kunne skje?
Så ja, jeg er nesten lettet når boka er ferdig. Men også litt trist. De over 500 sidene var nesten ferdig før jeg fikk begynt. Vi er glad for at samfunnet i vestlige land er tuftet på helt andre verdier og en helt annen rettsorden enn den gangen. Samtidig er dette verdier vi stadig blir minnet på at ikke består av seg selv. Se til Russland og Iran. Kriger kjempes med «Gud på vår side» og mennesker undertrykkes i Guds navn. Selv hadde Jesus følgende kommentar – i min tolkning til blanding av religion og politikk: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud». Dette betyr ikke at kristne verdier av i dag, som nestekjærlighet og ydmykhet, ikke har sin plass i politikken, men verdiene må også ha en felles forankring uavhengig av personlig tro. I en mer religionuavhengig kontekst må vi huske å spørre om flertallet alltid har rett, om sedvane er riktig bare fordi «det alltid har vært slik»?
Jeg har lest mange av Tore Renbergs bøker. Han utvider stadig rammene for sitt forfatterskap, også språklig. Vi blir med kriminelle i Teksasbøkene. Han har skrevet flere oppvekstromaner i Kompani Orheim-serien. Så har vi samtidsromen Du er så lys og ikke minst den kortskårne Tollak til Ingeborg, begge skrevet på nynorsk. Jeg leser litt av flere av Renbergs tidligere sjangre og mye nytt i «Lungeflyteprøven». Hva får vi neste gang?
Men akkurat nå har jeg nok med å fordøye Lungeflyteprøven. «Where were you when they crucified my lord», sang Mahalia Jackson og Johnny Cash. Kanskje er Tore Renbergs spørsmål hvor vi alle er når nåtidens Anna-er blir forfulgt og drept?
Gubberock 