Jeg kom hjem fra en helgetur. Hadde lest at Steve Harley fra Cockney Rebel var død av kreft, 73 år gammel. Jeg satte på musikken på full guffe. Senere den kvelden så jeg at jeg hadde feilringt en videosamtale på Messenger. Trolig mens jeg skrek for fullt til én av sangene, kanskje «Tumbling Down»: ”Oh dear, look what they’ve done to the blues, blues, blues”. Mange av sangene til Steve Harley var slik. Fraseringene var fantastiske. Steve visste selv hvordan man skulle skrike for å løfte en låt. Da blir det uimotståelig for en skarve lytter å prøve. Jeg lurer på hva mottakeren av den videosamtalen må ha tenkt…
Den første sangen jeg falt for var «Mr. Soft», en herlig snål låt. Litt morsomt da at sønnen min kommer ned i stua når jeg spiller låten, synes den er bra og lurer på hvem det er. Jeg hørte Steve Harley for første gang under førstegangstjenesten. Jeg delte nemlig rom med flere stykker som hadde brukbar musikksmak. Litt seinere opplevde jeg ham med band i Kristiansand. Strålende!
Steve Harley var naturlig nok fra London. Han var inspirert av folk som Bob Dylan og hadde stort musikalsk slektskap med David Bowie og Ian Hunter og Mott The Hoople, men hadde mer enn nok eget å bringe inn i den musikalske miksen. Han var alvorlig syk som barn, og ble interessert i litteratur. Hemingway er nevnt i minst to låter.
De fleste som har hørt bare én låt av Steve Harley har hørt megahiten «Make Me Smile (Come Up And See Me)», en utrolig fengende poplåt med masse fine musikalske detaljer. Men det er andre låter jeg har spilt flere ganger de siste dagene: «Psychomodo» med sitt herlige driv som får deg til å spille både luftpiano og lufttrommer, de storslagne «Sebastian» og «Cavaliers» som klokker inn på hhv. 7 og 8 minutter. Da Steve ble spurt om hva «Sebastian» handlet om, svarte han bare at det er poesi. Steve Harley på det beste var utrolig bra. Han synger som en skuespiller, du trenger ikke se ham, men hører nærmest ansiktsuttrykket, med en vokal som Bob Dylan nesten kunne misunne ham.
Det er litt synd at artister skal dø, før man gjenoppdager dem. Andre artister har måtte vike de siste dagene; nå er det bare Steve Harley og hans Cockney Rebel som gjelder. Jeg har snekret sammen en spilleliste med 11 knall-låter fra syttitallet. Jeg har ikke oversikt over diskografien hans, så lag gjerne din egen spilleliste og post den i kommentarfeltet. God fornøyelse!
”Somebody called me Sebastian!“
”Then she flicked the back of her neck, defiantly
And for such gestures one could fall
Hopelessly in love for a lifetime“
Gubberock 