Vakkert med mening

Sigrun Loe Sparboe: Blåskjær (album 2024)

”Hold han så ofte du kan
Plutselig e det forbi
Du gir mæ en klem
og æ står igjen“

Jeg begynner like gjerne med slutten. Om den gamle mannen som ser ned i en barnevogn. Om tida som går, og barn som vokser fra oss. Grip dagene, lev i nuet, og ta med deg de gode minnene. Det handler om det store i det små. Hverdager og slekters gang. Selve livet.

Musikken pleier å komme før tekstene for meg. Med Sigrun Loe Sparboes nye plate, Blåskjær, ble det motsatt. Sigrun fra Harstad har så mye på hjertet at jeg lenge nesten ikke fikk med meg musikken. De gode tekstene kom litt i veien. Men etter noen dager begynte det å løsne. Melodiene trådte frem. Flere av dem med riktig gode, smakfulle arrangementer.

Blåskjær er Sigruns femte album. Foreløpig har jeg ikke hørt hennes tidligere album, og kan derfor ikke vurdere plata sett i lyd av tidligere meritter. Man kan med rette mene at det er en svakhet med denne omtalen. Sigrun forteller at hun tror dette er hennes mest tilgjengengelige album til nå, sånn helthetlig sett. Samtidig sender hun meg lenker til to eldre låter som er aldeles praktfulle. Her er det mer som bør sjekkes ut. Hennes samarbeidspartner gjennom ti år, Mattias Krohn Nielsen, har produsert dette nye albumet og bidrar med flere instrumenter. Albumet er rikt produsert, og detaljene trer gradvis fram.

For denne lytteren hadde det ikke gjort noe med litt skarpere kanter og røffere innpakning av og til, men så var det nok ikke den plata Mattias og Sigrun ville lage denne gangen. Og det er selvfølgelig greit når albumet er så bra, akkurat som det er. Og jeg er litt uenig med meg selv siden jeg kanskje liker de roligste sangene aller best. Og da forsøker jeg å gli sømløst over til den fine, radiovennlige åpningssangen, «Vi e flere». Sangen handler om at mange av oss går rundt og tenker at vi ikke er gode nok, redde for at noen skal avsløre oss. Og da er vi vel også i allemannsland, som Bjørn Eidsvåg sang om for tretti år eller så? Som det heter i en annen låt på plata: ”Bare gå, det vil gå sæ til, Ikkje alle som vandre har gått sæ vill“.

Kvinnedag, flyktninger og slekters gang. Albumet ble gitt ut 8. mars, og har en låt spesielt tilpasset kvinnedagen, «For våre døtre». Joda, den passer alle andre dager også. Man kan velge å forstå teksten dithen at det er en kamp som må kjempes, ikke bare for kvinner i Norge, men kanskje også for søstre i land der likestillingen er lenger unna enn hos hos. Og den treffer godt sett i lys av debatten som ble reist i kjølvannet av uttalelsen til Simon Velle i Fremskrittspartiet, når hun etter min tolkning legger til at kampen ikke bare er for våre døtre, men også for våre brødre. Som mann og far til både jenter og en gutt, synes jeg dette er bra! Og det gjør ingenting at hele låten fungerer, ikke bare teksten. Fin oppbygging der låten stadig får litt økning i intensitet. Her merker vi oss også flott perkusjon fra Heming Valebjørg.

Men det er sanger her som gjør minst like sterkt inntrykk. «Suha» er en særdeles rørende og musikalsk nydelig sang der Sigrun synger ekstra bra. Om flyktningen fra Irak som etablerer seg i Norge, men fortsatt har hjertet i hjemlandet. Tenk hva de kjemper med, hva som kreves av dem:

”Og æ forstår ikkje kordan ho gjør det
Kor hente ho motet i fra?
Å stable et liv på beinan her
når alt det ho vil e å dra”

Nydelig skildret, fantastisk tekst! Man blir glad i Suha.

Amerikaonkel! Jeg må trekke fram et par-tre låter til. «Amerikaonkel», om onkelen til Sigruns mor, ble raskt en favoritt. Låten er basert dermed basertpå en sann historie. Den er såpass spennende at jeg skal ikke røpe mer her. Og melodien matcher teksten utmerket. Så er det nydelige «Sordin» med sine flotte overganger og poetiske tekst om å stresse mindre, leve mer.

Setter spor. Multinstrumentalist Tarjei Nysted bidrar på «Spor», en strålende sang der alt treffer. Vokalen selvfølgelig, men også tekst, melodi og platas fineste lydbilde. Neddempet. Nydelig.

Samlet er dette blitt ei veldig fin plate, ei plate du kan forsvinne inn i, ta til deg tekstene og melodiene, og oppdage litt mer hver gang. Vakkert, meningsfylt, naturligvis med et skjær av blått. Sigrun Loe Sparboe kan i disse dager oppleves i levende live flere steder. Sigrun setter spor:

”Her har vi levd
Vi va her
Nån merka og nån avtrykk
og de e kanskje ikkje stor
Men vi va her
og vi laga spor“