Håp flyter

Ida Jenshus: The Grip (album 2024)

”Almost killed myself
Now I have to learn to loosen
The grip“

Tittellåten «The Grip» starter plata. Vi går inn i et litt tåkete landskap, med en klar gitar som viser vei før Idas stemme bokstavelig talt tar tak. Det er dystert, det er vakkert. Slik jeg tolker tekstene og bakgrunnen for Ida Jenshus nye album, The Grip, har hun valgt en treffende tittel på det. Det handler om å få grepet til å slippe taket. Om å komme videre i livet etter et forhold som utviklet seg til å bli destruktivt. Samtidig hadde det så mye positivt ved seg at det er vanskelig å komme fri. Fri fra grepet. Om jeg skal forsøke meg på en metafor for opplevelsen av plata, føles det som å svømme fra dypet opp mot overflaten, mens plantevekster tar tak rundt beina, holder igjen. Når du tror du er fri og har nådd overflaten, er det likevel noe som drar deg under. Men til slutt, når plata er over, er grepet borte. Du ligger på ryggen med hodet over vannet ved stranda. Litt lettere til sinns. Klar for nye utfordringer i livet. For de kommer.

Sterkt lag. The Grip er Ida Jenhus sitt syvende album siden debuten i 2008. Forrige album ble utgitt i 2019. Jeg leser på Tidal at Pål Brekkås blant annet spiller bass og har produsert de fleste sangene. Alexander Pettersen spiller på gitar, og Pål Hausken håndterer trommene. Ellers er det både tangenter og flere perkusjonsintrumenter. Sangene har Ida skrevet selv eller i samarbeid med andre som for eksempel Alexander Pettersen. Dette er folk vi har vært borti før her i Gubberock.

Sangen som følger etter åpningslåten skrur opp tempoet et lite hakk. Hauskens trommer trer i partier frem i lydbildet. «Leaving You». Ja, det må til for at begge parter skal få et bedre liv. En nydelig låt! Og slik fortsetter det. I alt ni sterke, vakre og til dels fengende låter. «Only Kindness Matter» trer fram som en positiv poplåt med noen utsøkte gitarpartier som løfter sangen noen ekstra hakk. Forsiktige «Reasons Why I Lie» lar Idas stemme og poesi skinne litt ekstra samtidig som instrumentalpartiene gir rom for ettertenksomhet.

Ned mot dypet og opp igjen. Midtveis kommer «Supression». Albumets mest originale og kanskje aller beste sang. Også den mørkeste? Den gir litt av den samme klaustrofobiske følelsen som Townes Van Zandts «The Hole». Hovedpersonen får igjen hodet under vann. Søker tilflukt i ytre stimuli, undertrykker følelsene. Men må møte sine egne demoner. Musikalsk krydder og en herlig overgang leder lytteren gjennom denne låten som fremstår som en egen renselse i den renselsen hele plata er. For når neste låt med tittelen «Demons» kommer, føler vi oss lettet. Sangen er lettere, vi er lettere til sinns. Det er fortsatt en vei å gå, men hovedpersonen vil, med hjelp fra andre, først konfrontere demonene, så jage dem på dør:

”Could you hold me in the night
When I get afraid
Could you tear down these walls
That I’ve made
They’re not real
I wanna feel
Something else than pain
Could you lie here beside me
And listen to the rain”

Skyhøyt nivå. De to siste sangene før outroen lyder helt perfekt. «Without Goodbye» og «Could Have It All» holder samme høye nivå nivå som resten. Nå har jeg nevnt dem alle. Det var egentlig ikke nødvendig. Kvaliteten er skyhøy hele veien. Jeg setter en femmer foreløpig. Sekseren banker på døra. Jeg lar det modnes litt til. Men det betyr uansett lite. Dette er ei helhetlig plate i et særeget musikalsk landskap. Ei plate som må være som katarsis for Ida Jenshus, men som også blir det for lytteren.

”I don’t want this life to slip
So I have to face the truth
And let go of this grip“