Brown Horse på vei oppover

Brown Horse: Reservoir (album 2024)
Brown Horse: Konsert på John Dee i Oslo, 26. februar 2024

The Felice Brothers? Skal jeg trekke frem kun én viktig ingrediens til musikken til bandet Brown Horse, må det bli stemmen til vokalisten Patrick Turner. Den har det slentrende, særpreget som er beslektet, men langtfra likt som hos Ian Felice i The Felice Brothers. Har du hørt Patrick, glemmer du ham ikke. Når man ser fremtoningen til både Turner og flere i bandet, er det nærliggende å tenke på nettopp The Felice Brothers. Men Brown Horse er mer gitar, mer støyrock – i hvert fall på konsert.

Burger. Ordinær pris for konserten med Brown Horse på mandag. var 175 kroner. Inkludert avgift. Den passe gode burgermenyen jeg kjøpte på Max kostet mer. Siden jeg har abonnement på Klassekampen kom jeg inn for 95 kroner, mindre enn den venteølen jeg kjøpte i baren. Hvis lave billettpriser var et virkemiddel for å trekke publikum til en konsert som kun var annonsert kort tid i forveien, lyktes man. Det var da omtrent fullt? Og det britiske amerkanabandet fra Norwich som er vant til å spille på små puber, virket overrasket.

Allan Jones, Skjekle og Per Petterson. Om de hadde grunn til denne overraskelsen er mer tvilsomt. Selveste Allan Jones i Uncut ga 9/10 til debutalbumet som kom i januar i år. Og Norges svar på Allan Jones, Tom Skjeklesæther, holder den for å være plata som hjelper ham gjennom vinteren. Den godeste Skjekle har anbefalt bandet å lese Per Pettersons roman Ut å stjæle hester, og hvorfor ikke; det er mer slektskap mellom Pettersons bok enn kun tittelen på sangen «Stealing Horses» kan indikere.

Jimmie Rodgers og Hank Williams. «Stealing Horses» åpner både plata og konserten. Referansene til Jimmie Rodgers og hans «Mule Skinner Blues» må glede mang en lytter med hjerte for gammel country. Og glede seg bør de også over sangen som åpner albumets side to, «Paul Gilley». Sangen sender meg i retning av Willy Vlautins nå oppløste band Richmond Fontaine. Litt beskjemmet må jeg innrømme at jeg ikke hadde hørt om Paul Gilley før, mannen som skrev teksten til Hank Williams sine «I’m So Lonesome I Could Cry» og «Cold, Cold Heart». Sånn, da var all min kred blåst bort. Uansett takk til ungdommen i Brown Horse for å lære oss ignorante litt viktig verdenshistorie. Nydelig sang. Paul Gilley, ja han druknet dessverre kun 27 år gammel.

The Band? Rowan Braham står bak teksten på «Paul Gilley». På plata har hele fem forskjellige bandmedlemmer skrevet hver av tekstene, vokalisten Patrick aller flest. På alle sanger krediteres fem til seks for musikken. Så selv om Patrick Turner gjennom ikke minst stemmeprakt fremstår som lederen, er dette et band med stor B! Nei, ikke The Band, da. Selv om de kan ha plukket opp ett og annet fra dem også.

Hva med «Everlasting»? Jeg kom litt seint til festen. Jeg hørte plata et par ganger etter å lest Skjekles skryt, men mistet litt interessen mot slutten, og trolig ødela de siste låtene litt for meg da. Da jeg på lørdag gjennom to ulike kanaler ble oppfordret til å lytte på plata igjen, gjorde jeg det, og kjøpte også billett til konserten. Det var lurt. Og det er alltid fint å gå på konsert der mange sanger spilles fra ei plate man er på stigende kurve med. Men det er ikke nødvendigvis en fordel når man skal huske låtene som blir spilt. Bandet spilte mange sanger fra Reservoir, men også mange sanger som ikke er utgitt enda. Jeg er nokså sikker på at én av mine favoritter fra Reservoir, ikke ble spilt. «Everlasting» er av disse nydelige sangene som kryper sakte inn, bare blir bedre og bedre for hver gjennomlytting. Og det gjelder mange av låtene, tilsynelatende litt uforløste, men desto mer spennende.

Crazy Horse og The Jayhawks? Det er mye deilig gitarer på plata. Noen ganger kan de minne om en annen hest, hm, salige Crazy Horse og andre litt skranglete Neil-konstellasjoner. Og litt The Jayhawks. Og på konserten var gitarene enda mer fremtredende. Patrick Turners stemme samt trekkspill og andre tangenter kunne fått en tydeligere plass i lydbildet. Så kunne man smelt til med de deilige gitarene og dradd ut låtene enda mer; og på den måten skapt mer dynamikk. Bare en tanke. Dette var uansett 75 vel anvendte minutter. Det blir gøy å følge dette bandet videre, og du kan i disse dager oppleve dem flere steder i Norge.

I skrivende stund spiller jeg den signerte plata, skuler på tekstene. Dette er ei god gammeldags vokseplate!