Nært og sterkt med Trond Granlund og band

Trond Granlund og band, Olsen På Bryn i Oslo. 24. februar 2024

Dette er koselig, sa Vibeke Sjøvold hos arrangøren Norsk Americana Forum etter første sett av ettermiddagens konsert med Trond Granlund og hans helt eminente band. Etter andre sett er gripende et mer dekkende ord.

Det er bare ett og et halvt år siden jeg så Trond Granlund gjøre en konsert på Olsen På Bryn sist. Den gangen var store deler av den første halvdelen av konserten viet Joachim Nielsens sanger. Trond ville gjøre en annerledes konsert denne gangen. Trond er på hjemmebane. Han er vokst opp på Manglerud, siste stopp før Høyenhall der jeg gikk av for å komme på konserten. Og Trond begynte like gjerne med sangen «Manglerud». Senere fikk vi «Bror min og jeg» som også omhandler hjemstedet.

Konserten startet klokken 15. Om formiddagen, som Trond sa flere ganger. Tidligere hadde han diskutert med folkene på Olsen om konsertene skulle starte klokken 22 eller 23; endelig var tidspunktet tilpasset alderen hans. Og min. Sitteplasser og et fullt lokale med et lydhørt publikum.

Trond pekte på at to av Norges største kunstnere nylig har forlatt oss, Ole Paus og Lillebjørn Nilsen. Trond traff Lillebjørn for rundt 20 år siden da han overrakte en CD med Tronds versjon av Lillebjørns «Far har fortalt» eller «Fattern har fortalt», som den heter i Tronds versjon. Så fikk vi en fin versjon av den. Trond Granlund har syslet med tanker om å gi ut ei plate med Lillebjørn Nilsens sanger slik han gjorde med Jokkes sanger. Han har dog kun spilt inn to. Om kveldens urpremiere av «Gategutt» er representativ for hva en slik plate vil bli, er det bare å kjøre på. Etterpå spurte Trond om låten gikk for sakte. Nei! Jeg tenkte underveis på at så fint det er at Trond og bandet tar seg så god tid med låten. Et høydepunkt i første sett!

Trond beveger seg fram og tilbake i tid. “«De Nære Ting» kommer jeg til å spille de årene jeg har igjen“. Det gjør slett ikke noe. Og jeg elsker farens favoritt «Den da’n ødelagt». Herlig! Mot slutten av første sett kom det vi i gamle dager vel kalte en negro spiritual i «Himmelvogna». Bandet er aldeles strålende. Tommy Granlund, Tronds sønn, spiller glimrende på nylongitar, Jan Arild Moe spiller ståbass og Roar Vangen trakterer ulike strengeinstrumenter. Nydelig også når de fire lar vokalen ligge og tar en runde eller to med instrumentalpartier. Det setter en ekstra spiss på det hele. Jeg synes også sangen Roar Vangen hadde skrevet fungerte særdeles godt!

Andre sett og nesten en hel time var viet Jokke og Jokke-relaterte viser. Konserten endret gradvis karakter når band og publikum gravde seg dypere og dypere ned i Joachim Nielsens univers. Underveis fikk vi også fantastiske «Vaterland bru» av Trond Ingebrigtsen som Trond og Jokke har gjort sammen. Det er vanskelig å peke på høydepunkter i dette settet. «Hr. Smith» er en kjempesang, og den kom i en fantastisk mørk versjon. «Aldri stol på en fyllik», «Verdiløse menn», og «Jeg er redd». Glimrende! På Tronds plate med Jokkesanger finner du ikke «Bestevenner». Den har Trond nå spilt inn. Han dediserte sin versjon av sangen til en kamerat som hadde bodd et steinkast eller to unna konsertstedet. Det gikk like galt med ham som med Jokkes bestevenn. Granlunds versjon var som konserten; den ble bedre og bedre. I andre sett var applausen noe forsiktig. Om resten av publikum hadde det som meg, var også de opptatt av å fordøye disse sterke sangene som kom i Tronds særegne versjoner.

Helt til slutt fikk en flott versjon av en Elvis-låt lov til å avslutte en perfekt ettermiddag. Den ble slett ikke ødelagt, for å sitere sangen fra første sett. Selv om Trond rotet med teksten på «Her kommer vinter’n», var sekseren aldri truet. En perfekt konsert skal ha slike feilskjær som også kan få opp humøret etter de mørke, men dog til dels galgenhumoristiske, Jokke-sangene.

Og bandet. Helt utsøkt. Fantastisk å se og høre dem «spelle». Eneste minus er alle sangene det ikke ble tid til i den neste to timer lange konserten. Det får bli en annen gang. Tida for Trond Granlunds bilparkering hadde nemlig gått ut – “Tida er’e ingen som kan snu“.