Fra skattekista

Iain Matthews – The Dark Ride (1994)

Vi har lært oss bortforklaringen nå. Jeg finner ikke mye om albumet The Dark Ride med Iain Matthews på internett. Denne omtalen er i stor grad slik jeg husker det, tretti år tilbake i tid. Så da heter det vel basert på ”sannhet, løgn og dårlig hukommelse“?

Oddvar Nygård het han, jeg vil tro det er journalisten og den omstridte Nordlys-kommentatoren. Og mannen bak Jørn Hoels mest elskovssyke tekster. Men denne Nygård hadde et radioprogram, «Stjålne øyeblikk», nesten helt sikkert oppkalt etter Stolen Moments med John Hiatt. Hver søndag formiddag. Ja, på dette radioprogrammet klagde han over alle sekseralbumene han kunne lese om i avisene. Nei, han klagde ikke over platene, han syntes bare anmelderne hadde en lei tendens til å overdrive med et terningøye eller to. Og det kan han jo ha hatt rett i. Men samtidig, ja, nesten samtidig for å være presis, sa han at det var ei plate som hadde fortjent alle sekserne som er å oppdrive. Du trenger ikke være smart – jeg tror ikke det hjelper en gang – for å ha gjettet på at vi da snakker om The Dark Ride med Iain Matthews.

Mange vil vite hvem Iain Matthews er. Britisk folksanger i Fairport Covention. Seinere ble han soloartist og hadde en hit med Joni Mitchells «Woodstock». Han er også mannen bak Matthews Southern Comfort. Matthws er nå bosatt i Nederland og gir fortsatt ut musikk. Han hadde et samarbeid med Elliott Murphy i 2001 med La Terre Commune, og to tiår seinere ga han ut plate og turnerte i Norge sammen med The Salmon Smokers fra Halden. I begynnelsen av dette årtusenet så jeg ham og selveste David Olney dele scene i Oslo; to legender fikk én time hver. Noen år tidligere så jeg ham på legendariske Cruise Café i Oslo, helt alene. Begge ganger hadde jeg håpet å få mer enn én sang eller to fra The Dark Ride, men trivelig lell.

Det er ikke alle låtene som er like sterke på albumet, om du skulle tro det. Et par av de raskere låtene er kun fine nok, men bidrar ikke minst til å kaste lys over perlene på albumet. For de er det nemlig mange av. Og den inderligheten som Iain synger disse sangene med, viser at dette er sanger som betyr noe for ham. I «For Better Or Worse» graver han så dypt som det er mulig når han synger om kona som ble voldtatt. Det er umulig ikke å bli berørt: «Did he give you a hell of a ride?». Så uanstrengt om noe så vanskelig. Det er kjærlighet og smerte i mange av setningene, ikke bare i denne sangen, men på hele plata.

Rører gjør han også med sangen «Tigers Will Survive (Part II)» om forholdet til dattera Darcy: «Who was the father who let you down early//The little girl not even five». Tekstlinjer om å ha vært gjennom de samme tingene og at saker kan bli for nære til å beskrives huskes. Og som han synger!

Og den aldeles nydelige «Ballad Of Gruene Hall». Matthews har ikke skrevet alle låtene selv. Michael Fracasso er kreditert og delkreditert på to låter. Og versjonen av Tim Buckleys «Morning Glory» er strålende; jeg elsker trommene. Ellers får London sin nidvise i nettopp «In London». En fin duett med Kris McKay, «The Breath Of Life», er det også plass til.

Matthews synger om å være midt i livet, å oppdage at livet er slik det er «This Is It». Tiden for de store drømmene er kanskje over, men vi får fortsette å stå på, lysglimtene er der. Siste sang er tittellåten, en glimrende avslutning på et album som fortsatt er med meg tretti år seinere. Og jeg nevnte ikke alle instrumentene. Nylongitarene, de eventyrlige trommene har jeg vært innom, og når det trengs masse fint krydder som produsenten Mark Hallman står bak.

Kanskje husker jeg ikke alt riktig. Men jeg husker det viktigste. Dette er ei sabla bra plate!