Suicide Swans: Augusta (album 2017)
Augusta med Suicide Swans er et album med stigning. Det begynner bra, men når først toppen på de tre siste sangene. Det gjør at man kan nyte musikken og engasjementet hele veien, samtidig som man kan glede seg til sangene som kommer.
Aller best er «Pleasanton». En krypende ballade, med herlige energiske partier som sørger for at sangen får en forløsning, og at Kyle Jenkins får utløp for mange av de følelsene morens dødelige kreftsykdom brakte med seg. Kyle i Australia, moren i Kyles fødeby Pleasanton i California.
”However all these feelings also entail universal themes of feeling helpless and trying to find control within something uncontrollable. “
-Kyle Jenkins på Bandcamp
Kyle Jenkins er soloartist og mannen bak Suicide Swans fra Australia. Musikken hans karakteriseres ofte som alt-country eller americana med store doser 70-tallsrock på enkelte av platene, men det kommer vi tilbake til! En takk til facebook-venner for tips om artisten! Tekstene er, slik jeg oppfatter dem, ofte personlige. De er trolig sterkt inspirert av de andre kunstformene Kyle befatter seg med; mange er ikke enkelt tolkbare, men fungerer slik mye god kunst gjør, til ikke bare å utvide vårt syn på virkeligheten, men også utvide hva virkeligheten faktisk er for hver av oss.
Suicide Swans brukte halvannet år i studio. Augusta skulle låte riktig. Og riktig bra ble det. Litt mer indie og litt mindre country enn på forgjengeren Ghosts We Forget. Dette er to album som har fått kjørt seg mye hittil i år.
Beskrivelsen til Kyle Jenkins på bandcamp av åpningslåten «Horses» viser en artist med tanker trolig også inspirert av de øvrige kunstformene han beskjeftiger seg med: ”Thus the imagery is a way of painting an abstract collapsing image of trying to make sense of everything rushing around in your head without really seeing any answer or clear direction”. Og når man leser tekstene på albumet, møter man en Jenkins som ikke viker unna eksistensielle problemstillinger i eget og andres liv.
Fra «Horses» og og ut er det lite å utsette på et album med en rekke høydepunkter, som paradoksalt nok – studiotiden bandet brukte tatt i betraktning – har låter som passer bra live, noe liveversjonene av «Come And See» og «Yearling» bekrefter. «Come And See» handler om at stagnasjon er tilbakegang. Lever man hver dag på ren rutine, mister man seg selv, og hvem man var, hvem man er. Og låten er superfengende, så om du ikke leser Kyles beskrivelse av teksten, kan du – som med de fleste sangene her – likevel ha stor glede av den. Samtidig gir det en ekstra dimensjon å kjenne tanken bak. Avslutningslåten «Nurse» er av de sterkeste.
”Ain’t it funny, to be crippled, for a while
Ah sweet nurse, in the darkness, comfort me with a smile“.
«Nurse» er en lengre sonisk skiftende låt som tok utgangspunkt i en kamerat i førtiårene som skal dø av kreft. Hva skjer mentalt i et menneske i møte med døden?
Vi møter en selvransakende Kyle Jenkins. Plata handler om forholdet til seg selv, sine nærmeste og til andre mennesker. Og om hvordan forholdet til dem rundt seg påvirker forholdet til de fysiske omgivelsene, og motsatt. For de rockglade er det mye å glede seg over. Deilig bass, trommer og tangenter. Og noen nydelige elektriske gitarer. Fem av låtene kan du høre i alternative versjoner på Through The Years (2020). Snart er Kyle klar med nye soloalbum og ei plate med hans nye gruppe Mt. Morning. Om jeg gleder meg?
Gubberock 