”Jeg husker henne
Jeg husker hennes ansikt i profil
Det kledde hennes smil“
Fra min ringe hukommelse mener jeg å huske at Lillebjørn Nilsen ble intervjuet i radioprogrammet «Norsk på norsk» tilbake i 1988. Han var opptatt av av begrepet «Sanger». Nå for tiden var alt «låter». Han lagde sanger. Derav navnet på albumet fra samme år. Jeg mener at jeg seinere på konsert hørte ham si «låt», det var sikkert bare et arbeidsuhell. Når jeg selv skriver «låt», tenker jeg ofte på Lillebjørn. Noen ganger endrer jeg til «sang».
Da meldinga om Lillebjørns død dukket opp for ei uke siden, begynte jeg med Sanger. Kanskje tenkte jeg på det han sa i dokumentaren fra 2022 av Mona B. Riise. At han håpet at noen også spilte de litt dypere kuttene enn «Tante til Beate» og «Se alltid lyst på livet» fra albumet Original Nilsen (1982), et album med 10 hiter, som kompisen Helge Westbye fra Grappa beskrivende kalte det. Sanger ble aldri noen stor kommersiell suksess, men har likevel noen av Lillebjørn Nilsens aller beste sanger. Ikke minst den stemningsfulle og fantastiske «Se deg aldri tilbake» skrevet sammen med Arild Andersen for filmen «Blücher». Einar Flaa gjør en fin versjon på Lillebjørn-hyllesten fra 2020, Crescendo i gågata. Men det er mer; i Lillebjørns leilighet hadde han fått seg skiltet i messing med «tunge tanker uønsket», et nøkkelsitat fra «Kjærlighet & Karlsons lim». Den politiske «Troll!» hadde kraftige spark mot Fremskrittspartiet. Litt seinere skapte Lillebjørn brudulje da han helte et ølglass i hodet på Vidar Kleppe og viste til låten. Unnskyld, sangen. Lillebjørn hadde blitt allemannseie med sine mellommenneskelige sanger, men brodden fra noen av 1970-tallsplatene hans var intakt. ”Om det først skal være litt bråk og rabalder, så kan du regne med meg. Men ellers tror jeg at jeg er litt stille“.
Sangen «Hav og himmel» beskriver Skagen-maleren Peder Severin Krøyer, som han maler kons Marie på Østerstrand før hun forlater ham til fordel for den svenske komponisten Hugo Alfvén. Himmel og hav, den er vakker! Og du har enda mer, gjerne inspirert av kunstnere som «Chagalls gylne snitt», «Språkets Poesi» og «Ord over sannhetens bord» blant annet. Er det lov å skrive at Sanger er Lillebjørns mest undervurderte album?
Da jeg hadde hørt Sanger, tok jeg for meg resten av Lillebjørns katalog, det jeg fant på Tidal i hvert fall. Jeg hadde en runde med de fleste av Lillebjørns album for ett år siden. Nå utvidet jeg med gruppene han hadde vært med i. Platene med Ballade! og Gitarkameratene er festlige nok, og Lillebjørn fikk nok utløp for en side av seg selv som ofte kom litt i bakgrunn. Humoren. Og musikeren. Musikeren som rett og slett fikk lov å ta et skritt tilbake å konsentrere seg om instrumentene. Lillebjørns gitarbok ble jo et fenomen. I dokumentaren fra 2022 ser vi en helsemessig svekket Lillebjørn som nå skyr scenen. Men gi ham en ukulele i handa, og musikeren er der med en gang. For Lillebjørn var musiker, formidler, aldri klovn. Som det heter i «Jiris sang» på Original Nilsen:
”Og noen drømmer lykkes, og jeg ble en
tanke usikker
Nå er jeg musiker,
og lengter hjem fra Grand Hotell“
Om du som meg, nesten har glemt sangen blant alle de andre slagerne hans på plata, sett den på!
Lillebjørn startet sin platekarriere i The Young Norwegians, og deres album nummer to, Music (1968) er en ny oppdagelse for meg. Lillebjørn var bare 17 år. Skal høre mer på den. Så kom de som perler på en snor. På soloplata Tilbake (1971) pryder faren forsiden. Plata har mye bra, men sangene «Far har fortalt» og «Nattestemning» er kanskje de som man særlig legger merke til blant mange fine sanger. Oppfølgeren Portrett ble et slags gjennombrudd, ikke minst takket være «Gategutt» med en tekst av Rudolf Nilsen. Samme år ble det en hel plate med Rudolf Nilsen- tekster På stengrunn sammen med Jon Arne Corell, Kari Svendsen, Lars Klevstrand, Steinar Ofsdal & Carl Morten Iversen. Men på Portrett er det mye annet fint; sanger, instrumentering. Lillebjørn er Oslos store visekunstner. Jeg tror det er på grunn av – ikke på tross av – sin glede i å hente inspirasjon utenfra, for deretter som en trekkfugl å vende tilbake. Norsk folkemusikk, nynorsk, hardingfele, Setesdal. Sigøynermusikk, banjo, Hellas, Spania, Frankrike, Sør-Amerika. Med Steinar Ofsdal i USA. Pete Seeger og «Barn av Regnbuen» («My Rainbow Race»). Det var Seeger som overtalte en tvilende Lillebjørn til så lede allsangen på Youngstorget som protest mot terroristen (jeg klarer ikke å skrive navnet hans), og terroristens hat mot nettopp den sangen.
Jeg hører barneplata hans, Haba Haba (1974 – opprinnelig …Og Fia hadde sko). For ei energisk, og humørfylt plate. Den passer like godt for voksne!
”Men alt det regnet jeg har kjent har rent på mine kinn
Min følgesvenn har alltid vært en rastløs nattevind
Og alle mine sanger har morgengryet tatt
Jeg skulle ønske jeg var regn som falt i natt“
Lillebjørn ble hedret mens han levde. Noe sky, engstelig, tar han i mot St. Olavs Orden. «Dette skulle mor og far opplevd!». Rørende. Lillebjørn, jeg spiller sangene dine en lørdags morgen. Du er: ”Langt, langt borte, likevel så nær, nesten som om du var her“
Gubberock 