«Kor e alle helter hen», spurte Jan Eggum. Heltene dør nå. I stadig høyere hastighet. Det er bare en del av livet. Jeg hadde aldri trodd Lillebjørn Nilsen skulle leve evig. Ikke etter å ha sett den glimrende dokumentaren og hyllesten av Mona B. Riise på NRK for vel ett år siden i hvert fall.
Men da jeg leste en overskrift om at Lillebjørn er død, snek det seg likevel et stort kaldt kuldegufs inn gjennom vinduet og ned gjennom ryggraden. Det er så kaldt nå.
Jeg synes jeg kjente Lillebjørn. Han visste jo absolutt ikke hvem jeg er. Slik er det jo ofte med disse heltene. Eller helt og helt. Jeg vet ikke jeg. Han ville nok ikke være det. Det nærmeste jeg kom Lillebjørn var på en Kinky Friedman-konsert for seks-syv år siden. Han skulle synge en sang sammen med Friedman. Han stilte seg ved siden av meg, og varmet opp. Bokstavelig talt. Det sier jeg helt uten moralisme. Jeg vet ikke hva det kostet ham å stå på en scene. Trolig kostet det mer og mer.
Lillebjørn var en legende. Er en legende. Han viste det selv, og ble minnet om det da han ble vist «Danse, ikke gråte nå» i en skolesangbok på Island. Et minne som kom til meg var at jeg ble gratulert med dagen på Sørlandssendinga med sangen «Alexander Kiellands Plass». Men hvilken sang er favoritten med ham diskuterte vi i lunsjen? Jeg trakk først frem «Crescendo i gågata», så «Vinterbror». Men kanskje «Tanta til Beate», «Stilleste gutt på sovesal 1» Eller «Se deg aldri tilbake»? «God natt, Oslo» har en helt spesiell plass hos mange, ikke minst i forbindelse med pandemien.
De fleste nye sanger glemmer vi etter ett år eller så. Lillebjørn har ikke gitt ut plater siden 1993, men legenden har fortsatt å vokse. Heltene dør, Lillebjørns sanger lever. Kanskje evig. I dag er vi triste, men seinere, vi vet det jo:
«Denne jorda skal bli din grav
Sakte dansen trå
Danse, ikke gråte nå».
Gubberock 