Omtale av følgende bøker av Jeff Tweedy:
Let’s Go (So We Can Get Back), A memoir of recording and discording with Wilco, etc. 2018)
How To Write One Song, Music that changed my life and life that changed my music ( 2020)
World Within A Song (2023)
Jeff Tweedy har gjennom en årrekke vært en svært produktiv artist, ikke minst med bandet hans, Wilco, men også som soloartist, familieprosjekter og i andre bandprosjekter. Senest i fjor ga han ut ei sterk plate med Wilco. Mange av røttene hans er festet i countrymusikken, men han lar seg ikke så lett båssette, og det er også noe av det han har på hjertet i bøkene sine. Jeg har brukt desember på å lese de tre bøkene han har gitt ut de seinere årene, for uordens skyld i motsatt rekkefølge av når de ble gitt ut. Men vi tar dem kronologisk her:
Let’s Go (So We Can Get Back) (2018)
Let’s Go (So We Can Get Back) er tilegnet kona Susise og sønnene Spencer og Sammy. Barna er nå store, og det er fint å lese om hvordan denne familien nå fremstår som en sammensveiset familie som også samarbeider om musikk. Det trengte ikke gå slik. Da Jeff Tweedy jobbet med albumet A Ghost Is Born (2004), var han redd han jobbet med sitt testamente til barna. Han var sterkt pilleavhengig, og det hadde gått så langt at han stjal lindrende kreftmedisin fra den døende svigermoren.
Pilleavhengigheten hadde trolig sin rot i en kombinasjon av migrene og depresjon. Alkohol hadde han kuttet ut tvert rundt 1990. Rusavhengigheten lå i familien. Jeffs far var en relativt velfungerende alkoholiker som skjøttet din jobb, til tross for at han drakk et par sekspakninger med øl hver kveld. Jeff vokste opp i et hjem med uklare grenser, sterkest knyttet til sin mor, men med et avklart forhold til sin far mot slutten av farens liv. Han fattet tidlig stor interesse for musikk, og fikk tidlig bred kunnskap om artister.
Tweedy forteller om sitt vennskap og samarbeid med Jeff Farrar i det banebrytende bandet Uncle Tupelo i første halvdel av 1990-årene og det som han i ettertid ser som et uunngåelig brudd med Farrar. Men det ligger en sårhet her, en sårhet vi også finner i omtalen av den andre Jay. Jeff beskriver nemlig også sitt forhold til Jay Bennett i Wilco, en svært talentfull musiker som utviklet en vanskelig personlighet – trolig som følge av rusproblemer – og som døde i 2009.
Til tross for stor suksess, i hvert fall innenfor normale rammer, klarer ikke Tweedy å se på selv selv som stjerne. Han har gått i diskusjoner med publikummere og oppfattet at de er på likefot. Det har resultert i at fans har følt seg tråkket på av helten. Noen av oss husker også solokonserten i Oslo i 2018 der flere i publikum fikk sitt pass påskrevet, og der han hadde en lengre bisarr diskusjon med en publikummer på galleriet på Sentrum Scene.
Joda, ei svært leseverdig bok om Jeff Tweedys liv og musikk!
How To Write One Song (2020)
I selvbiografien er Tweedy opptatt av hvordan han opprettholder kreativiten, er en skapende artist. Dette diskuterer han videre i How To Write One Song. Her er det gleden ved å skape noe som ingen andre har skapt før som er i sentrum. Låtskrivere kan lære om kreative metoder for å komme opp med noe unikt. Men Tweedy er også opptatt av at dette er en glede alle kan ha, selv om det ikke blir stor kunst av det. Bare se på barn som ligger på gulvet og tegner!
Man må ikke vente på inspirasjon, men ha disiplin, sette seg ned med arbeidsredskap, enten det et malepensel, penn og papir, PC eller mobil. Selv lager Tweedy en mengde låter, låter som han ikke gir ut, men som bidrar til at han er kreativ og hele tiden opplever gleden ved å skape; ved å leke. En kort og lettlest bok på 160 sider.
World Within a Song (2023)
I fjorårets bok, World Within a Song, skriver Jeff Tweedy om sanger som har endret livet og musikken hans. Boka er i så måte ikke så ulik Bob Dylans The Philosphy Of Modern Song (2022). Han viser her en svært variert musikksmak og har noen overraskende valg som «Dancing Queen» med ABBA, en låt som han først har sett storheten i de seinere årene. Jeg er personlig svært glad for å se Randy Newmans «In Germany Before The War» fra Little Criminals (1977) omtalt, en fantastisk sang som altfor ofte kommer i skyggen av «Short People» på samme album.
Vi får også lese om hvordan en gretten Timothy B. Schmidt fra The Ealges ødela Tweedys forhold til Zevons låter da Uncle Tupelo skulle varme opp for Warren Zevon med Schmidt i bandet. Tweedy er heller ikke noen stor fan av Bon Jovi, får å si det forsiktig. Men han skriver engasjert om låter av 10CC, The Band, Bob Dylan, The Beatles, R.E.M, Paul Westerberg, Joni Mitchell og mange flere. «Happy Birthday»? Nei, alle forventer at han skal lese ann i bursdagsselskap.
En fornøyelig bok om mye bra musikk!
Gubberock 