The Waterboys, Sentrum Scene, Oslo, 18. oktober, 2015.
– Takk Gud for livet, og for The Waterboys, skrev Arild Rønsen i musikkmagasinet Puls for 25 år siden. Selv gamle kommunister og ateister kan ha sine profetiske øyeblikk. For makan til oppvisning som The Waterboys gav i kveld har jeg knapt opplevd tidligere.
Den beste Waterboys-lineupen Mike Scott har hatt, sa han selv, og jeg tviler ikke et sekund. De åpnet med «Destinies Entwined» fra årets plate, og ikke siden Nick Cave åpnet med en fersk Loverman på samme sted i 1994, har en åpning av en konsert med en ny låt slått så til de grader ann hos meg.
Dette var bare begynnelsen- på alle måter! Bandet lekte , briljerte og storkoste seg – sammen med oss – i samfulle 120 minutter. Felespilleren Steve Wickham og mannen bak tangentene skapte med jevne mellomrom ekstase blant publikum enten det var nye låter eller hits fra åttitallet. Egentlig bør jeg ikke trekke frem enkeltlåter på en slik kveld, men versjonen av den litt anonyme «We Will Not Be Lovers» fra Fisherman’s Blues var overfantastisk. Og «Rosalid (You Married the Wrong Guy)» fra årets plate, Modern Blues, var ikke stort snauere. Og Mike Scott spytter ut alle ordene i den ordfulle, nye, «The Long Strange Golden Road», samtlige 10 minutter denne imponerende låten varte. Og ja, vi fikk «Medicine Bow» og «Don’t Bang The Drum» også.
Den beste konserten jeg har vært på? I hvert fall føles det slik nå. I morgen må jeg kanskje be Neil Young og Townes van Zandt om unnskyldning. Hvis jeg ikke setter meg på flyet for å oppleve en ny konsert med bandet!
Gubberock 