Bob Dylan – Shadow Kingdom (sountrackalbum 2023)
Det er ikke få ganger jeg har sett noen svare ”alt av Dylan“ på spørsmål om de kan nevne sanger der coverversjonen er bedre enn originalen. Så når nå Dylan har gjort en egen plate der han covrer egne låter, må disse som ikke liker Dylan-originalene være fornøyde? Nei, selvfølgelig ikke. De nye versjonene er mer Dylan enn Dylan selv. Og jeg forestiller meg at dette er de originale versjonene fremført på en liten, mørk og kanskje røykfullt klubb i 1920-årene. Dette er sangene i sin opprinnelige stilrene form før eksperimentering og oppjagede rockeversjoner. Ja, kanskje tok det Dylan nesten et helt liv og mange coveralbum før han på alvor kunne finne tilbake til fortiden.
Sangene har funnet sin form. Paul Simon forteller i et nytt og høyest severdig CBS-intervju at det er tilfredsstillende å oppleve at noen av sangene hans tåler å eldes. Sanger som «The Sound Of Silence», «American Tune» og «Bridge Over Troubled Water» har overlevd, og tolkes nå – også av ham selv – på måter han ikke ville ha tenkt på da han skrev dem for mer enn 50 år siden. En som har brukt mye av karrieren på å finne nye innfallsvinkler til egne låter er Bob Dylan. De som har hørt Dylans siste skive med nytt materiale, Rough & Rowdy Ways (2020), og sett Dylan på konsert de siste årene, vil ha merket seg at mye av eksperimenteringen og mumlingen han drev med for 15-20 år siden er borte. Nå synger han tydelig. Det gir jeg serien med coverplater i forrige tiår mye av æren for.
Film og soundtrack. Under pandemien i 2021 ble det annonsert et Bob Dylan-arrangement gjennom en livestrømmeplattform. Det var lite informasjon om arrangementet, og mange forventet seg en strømmekonsert. I stedet viste det seg å være en svart-hvitt film, regissert av den israelsk-amerikanske filmskaperen Alma Har’el. Filmen er spilt inn på en scene i Santa Monica i California over syv dager i 2021 mens Dylan satt på sidelinjen fra sin endeløse turné på grunn av COVID-19-pandemien. Filmen viser Dylan og en gruppe maskerte musikere som fremfører 13 sanger fra første halvdel av Dylans karriere i en intim klubblignende setting. Filmen Shadow Kingdom fikk strålende kritikker. Mange berømmet Dylans nye arrangementer av tidlige sanger og Har’els iscenesettelse. I forbindelse med utgivelsen av soundtrackalbumet nå i sommer, ble det annonsert at filmen skulle gjøres tilgjengelig for strømming igjen. I skrivende stund er filmen ikke tilgjengelig i Norge, og jeg må innrømme at jeg ikke har sett filmen. Dette blir derfor en omtale av musikken.
Selve sangene ble spilt inn på Village Recorder i West Los Angeles tidlig i 2021 før filmen. På filmen ser man andre musikere bare mime. Det høres ikke helt betryggende ut, så kanskje skal jeg leve med de bildene jeg har skapt meg på egenhånd av hvordan sangene fremføres.
Kjente, men ikke ihjelspilte sanger. På albumet jeg sitter med, er ikke musikerne kreditert, men ifølge kilder på nettet er Don Was (kontrabass), T Bone Burnett (gitar) og Greg Leisz (pedal steel, mandolin) sentrale. Lydbildet består av ulike gitarer, kontrabass og annen bass og trekkspill. Det er ikke trommer på plata. Så langt jeg kan se, er ingen av musikerne som var med Bob Dylan i Oslo Spektrum i fjor høst med. Med tanke på at nesten hele Rough & Rowdy Ways (2020) ble fremført i Oslo, merker jeg meg at de der også fremførte fire av låtene på Shadow Kingdom: «When I Paint My Masterpiece», «To Be Alone With You», «Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine)» og «Watching The River Flow». Dette er fire låter som står sterkt i Dylans katalog, selv om de i likhet med de øvrige på Shadow Kingdom ikke er av Dylans aller mest kjente. Helt til slutt er det en ny låt, instrumentalen «Sierra’s Theme».
Låtvalgene er i det hele tatt gode. Aller best liker jeg «To Be Alone With You», fordi jeg ikke har vært spesielt glad i Nashville Skyline (1969) der låten originalt befinner seg, og den glimrende «What Was It You Wanted» som også er den nyeste låten, fra det fantastiske albumet Oh Mercy som kom i 1989. Ellers er det flere låter fra gullrekka Bringing It All Back Home (1965), Highway 61 Revisited (1965) og Blonde On Blonde (1966), pluss litt til. Alt sitter som ei kule med sterk vokal og fungerer som en svart-hvitt helhet.
Høststormer. Dette er nok ikke ei plate for lyse sommerkvelder. Jeg tror heller den passer bra når sommer- eller høststormene raser ute og med dunkel belysning inne. Da kan gjerne tidsmaskinen ta meg både tilbake til fortiden, tilbake til fremtiden eller hvor disse tidløse versjonene fra Bob Dylans skattekiste måtte trives aller best.
Redigert, siste gang 28. juli 2023.
Gubberock 