For the Sake of the Song, Essays on Townes Van Zandt, Edited by Ann Norton Holbrook and Dan Beller-McKenna (bok 2022)
Om du gir deg i kast med denne boka om Townes Van Zandt, For the Sake of the Song, kjenner du trolig bakgrunnshistorien til Townes Van Zandt. Van Zandt hadde flere diagnoser for psykisk sykdom og ble tidlig i livet behandlet for noen av dem med et utall insulinsjokk, som tok fra ham kortidsminnet. Fra unge år og fram til hans død var han alkoholavhengig, og han gikk også i perioder på sterkere rusmidler som heroin. Han døde i 1997, 52 år gammel. Han var særlig produktiv i perioden 1968–1972, da han ga ut seks album. Om du bare skal ha ett album med Townes Van Zandt, anbefaler jeg det doble Live At The Old Quarter. Her får du de fleste av de beste sangene fremført av Townes alene med gitar i 1973. Stemmen er i god form, og han spiller strålende gitar på et helt annet vis enn seinere i karrieren.
Akademikernes tur. Townes Van Zandt har fortsatt å vokse i folks bevissthet etter son død. I en låt på årets album fra Jason Isbell, en låt som omhandler Justin Townes Earle, synger Isbell om to av Van Zandts låter. Isbell har også uttalt at Van Zandts «Pancho & Lefty» er omtrent hans favorittsang i hele verden. Det finnes etterhvert flere bøker for den som er interessert i å vite mer om én av de aller største låtskriverne fra forrige århundre. Det er skrevet to biografier om ham, roadmanageren Harold Eggers har skrevet om sine tyve år på veien med Van Zandt, og gitaristen Mickey Whites selvbiografi handlet for en stor del om Townes Van Zandt. Van Zandt spiller også en stor birolle i siste bok om Mickey Newbury.
Nå er det akademikernes tur. Professor i engelsk Ann Norton Holbrook og professor i musikkhistorie Dan-Beller McKenna har sammen skrevet introduksjonen i boka og hvert sitt essay om Townes Van Zandt. De har også redigert boka. De peker på dualiteten mellom det humoristiske og det mørke i Van Zandts sanger, samtidig som tekstene er både lett tilgjengelige og har en rekke muligheter for tolkninger. Van Zandts tekster ligger på et nivå få andre låtskrivere kan matche: ”…they convey despair of a depth and kind beyond what most Americana, folk, and country songwriters are able to express“.
”Townes could make us feel his pain, laugh and feel hopeful all at the same time“ – Jimmie Dale Gilmour
Kjønnsperspektiv. Ann Norton Holbrook diskuterer blant annet Townes tekster ut fra et kjønnsperspektiv, et perspektiv som peker på Townes’ manglende evne til å leve opp til tradisjonelle kjønnsroller, og hvordan dette gir seg utslag i tekstene hans. I hans beste tekster er han frigjort fra erketypiske kjønnsroller, og han utviser et mer nyansert og mangefasettert kvinnesyn enn det som er vanlig blant andre mannlige låtskrivere og forfattere på hans tid, og også i dag. Ann Norton Holbrook trekker fram låter som «Tecumseh Valley», «To Live’s To Fly» og «Loretta» som eksempler på frihetssøken blant både kvinner og menn. Det er også interessant at hun trekker fram hans nær guddommelige kvinneideal i låter som «(Quicksliver Daydreams Of) Maria», en låt som kanskje peker på farene med å forestille seg at en kvinne har alle de egenskapene man kan drømme om, for så å bli skuffet, når det viser seg at hun selvsagt ikke kan oppfylle alle disse.
Brian T. Atkinson har tidligere stått bak bøker om Townes Van Zandt, Ray Willie Hubbard, Roky Erickson og Mickey Newbury der andre låtskrivere forteller om sitt forhold til artistene. Han er også i gang med tilsvarende bøker om Todd Snider og Nanci Griffith. I For the Sake of The Song bidrar han med et kort essay som gir en innledende oversikt over arven etter Townes Van Zandt. Også Van Zandt-biografen Robert Earl Hardy bidrar i boka, og han peker særlig på innflytelse fra andre musikere og forfattere på Townes’ kunst.
Enkelte essays er tunge for lekfolk. For flere av essayene som følger, hadde det for meg vært ønskelig med særlig kunnskap om musikkteori, men også om mer litteraturkunnskap. Diskusjonen om dur, moll og ulike akkorders rolle i låtene hans, går over hodet på meg, men her er det sikkert noe å hente for andre.
Psykisk sykdom og rus. Heller ikke denne boka går av veien for å diskutere hvordan Townes Van Zandts psykiske sykdom og alkohol- og stoffavhengighet virket inn på kunsten og livet hans. Flere av forfatterne påpeker at disse to aspektene ved ham påvirker hverandre. Blant annet viser komponisten og den universitetsansatte Bruce Quaglia til at Van Zandts alkohol- og stoffmisbruk ble lettere akseptert og forstått i musikkmiljøet blant kolleger og samarbeidspartnere enn hans psykiske sykdom ble. Man forstod ikke, og tok derfor heller ikke tak i de underliggende årsakene til selvmedisinering mot disse lidelsene. Van Zandt selv har pekt på at hans sykdom(mer) var opphavet til kunsten hans, og i følge roadmanageren Harrold Eggers omtalte han sine lidelser som engel og demon, der både engelen og demonen for ham var nærmest som virkelige personer. Førsteamanuensis Travis D. Stimeling diskuterer i et eget kapittel om Van Zandts store og mange følelser kan ha vært en bakgrunn for den i overkant voldsomme produksjonen Van Zandts tidligste album ble til del.
Pancho & Lefty. Det er skrevet mye om Townes’ signaturlåt «Pancho & Lefty» tidligere. Professor Blaze S. Scarnati gir sitt bidrag med utgangspunkt i Townes’ egen versjon og hvordan denne låten ble tolket av Emmylou Harris samt Willie Nelson og Merle Haggard. Sentralt i diskusjonen er Willie Nelsons og Merle Haggards video til låten der også Townes Van Zandt har to roller. Diskusjonen om låten vil sikkert fortsette. Handler første vers om Townes selv: ”Livin’ on the road, my friend//Was gonna keep you free and clean//And now you wear your skin like iron//And your breath is hard as kerosene»? Er også Pancho og Lefty uttrykk for to sider av Townes personlighet? Jeg anbefaler også å se Youtube-lenker der Townes forteller om låten, og hvordan den reddet ham da han ble anholdt av politiet.
Anbefaler jeg boka? Enkelte av essayene er lite tilgjengelig for mange av oss, det blir litt som de akademiske bøkene om Bob Dylan. Samtidig fortjener Van Zandts låter å tolkes også av godt skolerte personer. Selv synes jeg biografier som ikke klarer å knytte livet til kunsten blir kjedelige. Da vil jeg heller ha bøker som tar utgangspunkt i kunsten, men knyttet dem opp mot livet. I så måte tetter denne boka et hull. Og om jeg ikke får med meg alle poengene etter et dypdykk, er det alltid noe som blir med meg opp til overflaten og som jeg kan tygge videre på. Og når jeg nå i ettertid kikker litt overfladisk på kapitlene, ser jeg at jeg kan ha mer å hente. Jeg tror uansett at jeg vil anbefale å lese biografiene, eller se filmen om ham, Be Here To Love Me, før du gir deg i kast med denne boka.
Gubberock 