Dropkick Murphys enda bedre enn på forrige Woody Guthrie-album

Dropkick Murphys – Okemah Rising (album 2023)

Det er laget album med etterlatte Woody Guthrie-tekster tidligere. For mer enn 20 år siden samarbeidet Wilco og Billy Bragg om Mermaid Avenue-albumene, og de platene står som påler den dag i dag. Nå har Woodys datter, Nora, funnet frem flere for det meste upubliserte tekster og gitt dem til punkbandet Dropkick Murphys fra Boston. Hun mener nok at Woodys tekster fra et arbeiderklasseperspektiv er altfor aktuelle i dag, og trenger å bli skreket ut av et punkband. Dropkick Murphys er på ingen måte noen novise i faget og har holdt det gående i mer enn 25 år.

Del 1 er bra. I fjor høst kom første plate fra Dropkick Murphys med tekster av Woody Guthrie. Albumtittelen This Machine Still Kills Facists var tatt fra inskripsjonen på Woodys gitar, så hadde de lagt til et still for å vise at budskapet fortsatt gjelder. Konklusjonen min den gangen var at låtene på This Machine Still Kills Facists stort sett er enkle, energiske og allsangvennlige. Jeg mente at albumet ikke tåler ikke mange gjentatte lyttinger av gangen, men at det kan være en herlig vitamininnsprøyting fra tid til annen. Jeg har i dag hørt albumet mens jeg trente, det fungerte ypperlig fortsatt!

Del 2 er enda bedre. Men jeg synes faktisk del 2, det nye albumet med Woody Guthries tekster er enda bedre. Okemah Rising henspeiler på Woodys hjemby. Om forrige album var energisk – de skal egentlig ha forsøkt å ta det litt rolig for å få bevissthet rundt Woodys og eget sosiale engasjement – så når Dropkick Murphy nye høyder med Okemah Rising. Det er igjen nærliggende å peke på Pogues som en inspirasjonskilde til mange av låtene. Jeg har lyttet lite på albumet liggende på sofaen, det fungerer best når du er i bevegelse, dvs. det er strengt tatt umulig å holde seg i ro når du hører denne musikken.

Fra det raske til det enda raskere. Det dundrer av gårde med trommer og keltiskinspirerte toner på åpningslåten «My Eyes Are Gonna Shine». Deretter må du sette opp farten enten du er på spasertur eller andre aktiviteter; her går det fra det raske til det svært raske. På herlige «Gotta Get To Peekskill» får bandet hjelp av Violent Femmes. Det er en viss sannsynlighet for at tekstlinjer setter seg på hjernen, du er herved advart. På «Rippin Up The Boundry Line» bidrar Jesse Ahern. Allsangen kan fortsette!

På «Bring It Home» er det Jaime Wyatt som bidrar. Fornøyelig tekst, hør etter! Budskapet på «Run Hitler Run» er ikke til å misforstå – tittelen sier vel det meste. Det er én sang som roer helt ned: Fra tid til annen tror du den skal eksplodere, men bandet klarer å holde «When I Was A Little Boy» nede hele låten gjennom. En kjærkommen pause mot slutten av albumet. Helt til slutt serveres en ny versjon av «I’m Shipping Up To Boston», som tidligere ble benyttet i filmen «The Departed» og som bandet har hatt suksess med tidligere. Sangens tekst beskriver en sjømann som mistet et benprotese da han klatret opp i toppseilet og drar til Boston for å finne det igjen.

8/10. Alt i alt et fornøyelig album, med noen alvorlige undertoner. Jeg har hatt stor glede av det når jeg piner meg på tredemølle, pinen blir litt mindre og farten litt høyere med dette albumet på ørene. Jeg git albumet en karakter jeg ofte bruker – jeg skriver jo helst om album jeg liker – karakteren 8/10.