I dag kommer en oppsummering av de norske platene jeg har likt best i første halvår 2024. Jeg skal ikke en gang prøve meg på å påstå at dette er den beste musikken. Det lages veldig mye musikk. Jeg rekker bare over en liten brøkdel og setter meg tilstrekkelig inn i en enda mindre brøkdel. Det er også sluppet mange fine singler. Som mange lesere vet, bruker jeg lite tid på singler, men som forsmak på album som kommer til høsten, lover flere av dem godt!
Men nå til mine norske favorittplater våren 2024. Albumene er ikke rangert. Rangering prøver jeg meg på i desember.
Spilleliste for Spotify nederst i saken! (Selv bruker jeg Tidal og kan snekre en der også, om det etterspørres.)
Frøkedal: Stay
Kanskje er valget av tekster og låttitler på både engelsk og norsk et hint om at her er det hentet inspirasjoner fra flere land og flere musikksjangre, med sikte på å lage et helt eget uttrykk. Dette har Frøkedal i så tilfelle lyktes godt med. Enda viktigere er det at melodiene er gode og at det låter bra. «Summer In Fall» heter den siste sangen på plata. Dette er ei fin sommerplate, også på sommeren!
Torgeir Waldemar: At The Opera
I mars 2022, like etter at Norge var åpnet opp igjen etter Covid-19, spilte Torgeir Waldemar og en rekke musikere i Oslos Opera. Det var en stor kveld. Nå foreligger mange av sangene derfra som en liveplate. Låtmaterialet på liveplata hviler tungt den selvtitulerte debutplata fra 2014, men også No Offending Borders (2017) og Love (2020) er representert samt låten «Talent For Love», en veldig fin duett sunget og skrevet i samarbeid med Charlotte Qvale der Krissy Mary og Daniel Henriksen – som på de fleste låtene her – bidrar med bakgrunnsvokal. Dette livealbumet låter andektig, sakralt og mektig.
Ida Jenshus: The Grip
Slik jeg tolker tekstene og bakgrunnen for Ida Jenshus nye album, The Grip, har hun valgt en treffende tittel på det. Det handler om å få grepet til å slippe taket. Kvaliteten er skyhøy hele veien. Dette er ei helhetlig plate i et særeget musikalsk landskap. Ei plate som må være som katarsis for Ida Jenshus, men som også blir det for lytteren. Tittellåten «The Grip» starter plata. Vi går inn i et litt tåkete landskap, med en klar gitar som viser vei før Idas stemme bokstavelig talt tar tak. Det er dystert, det er vakkert.
Villskudd: Det kommer til å regne snart
Villskudd, ja, det tenker jeg er et passe navn for et band med en så punka holdning som dette. Alt er lov, bare det låter bra. Låtene i seg selv blir små villskudd satt sammen til en vakker bukett, en slik du plukker ved svabergene om sommeren. Noen strå, noen blomster. Forskjellige farger. Jeg var så begeistret da jeg skrev om plata at jeg raskt utropte den til «Gubberocks gledesspreder 2024» og ga dem en sekser. Live som oppvarming for Jerry Leger i juni var de helt storartet. Se opp for denne gjengen med tilknytning til Hamar!
Sigrun Loe Sparboe: Blåskjær
Jeg begynner like gjerne med slutten. Om den gamle mannen som ser ned i en barnevogn. Om tida som går, og barn som vokser fra oss. Grip dagene, lev i nuet, og ta med deg de gode minnene. Det handler om det store i det små. Hverdager og slekters gang. Selve livet. Samlet er Blåskjær fra Sigrun Loe Sparboe blitt ei veldig fin plate, ei plate du kan forsvinne inn i, ta til deg tekstene og melodiene, og oppdage litt mer hver gang. Vakkert, meningsfylt, naturligvis med et skjær av blått.
Best i motlys: Dagslyset venter
For to-tre år siden tok forfatter og Oslo-beboer Yngve Kveine kontakt med musiker Johan Berggren fra Lillehammertraktene. Om ikke Johan kunne tenke seg å skrive melodier til noen tekster han har liggende? Og slik ble der. Som om dette ikke er nok, har de fått med seg Trond Granlund og skuespiller Bjørn Sundquist. Bandet Trøgstad Musikkkompani gjør trolig sin aller beste platejobb til nå, og om jeg ikke har fått med meg det før, er jeg nå ikke i tvil om at de kan spille omtrent hva det skal være; viser, country, bluegrass, jazz, rufserock, blues. Både band og artister strekker seg i litt nye retninger, uten at det blir for mye av det gode. Fantastisk også å se Best i Motlys, som de kaller seg, live i vinter!
Haakon Ellingsen – Every Day The Weather’s Changing
Hva skulle vi gjort uten musikken. Godt humør, småmelankolsk, eller trist. Musikken er der. Trofast. Noen ganger er en poplåt med en fin melodi nok. «The Melody» på Haakon Ellingsen nye album, Every Day The Weather’s Changing, har ikke ambisjoner utover å være en hyllest til selve melodien. Albumets aller fineste låt. Trolig én av de aller fineste låtene i 2024. Jeg hører nå instrumentalpartiet på «The Text Message». Elsker det, ja, hele låten, denne er glitrende! Men slik er det jo med Haakon Ellingsen musikk, og dette albumet. Mye å oppdage, mye å kose seg med. Legg merke til melodien! Men la deg også forføre av instrumenteringene og hele lydbildet. Poesi både i musikk og tekster. Jepp, saker. Ellingsen tar sommeren på forskudd skrev jeg i januar. Nå er den her!
Erik Lukashaugen: Midt på treet
Kur mot vinterkulda skrev jeg i januar. I skrivende stund hører jeg plata en junimorgen. Det følger en god ro med musikken da, også. Erik Lukashaugen la lissepasning med tittelen på albumet, men jeg tror ikke jeg treffer den ballen; dette er da mer enn «Midt på treet»? Dette er visesang i ordets aller beste betydning med fine melodier og tekster ofte godt forankret i hverdagsliv og Elverum. Erik er en fremragende formidler av Hans Børli-tekster, men også enda mer enn det. Og konserten på Herr Nilsen i vinter bekreftet at musikk er aller best live!
Camille Dávila: The Local Orchestra
Tilknytningen til Norge er så sterk at vi tar denne Camille Dávilas The Local Orchestra i norskavdelingen. Albumet avslutter med «Pillow» etter 26 minutter. Da har vi fortsatt ikke helt forsynt og tar plata én gang til. Minst. Samlet er dette en flott lytteopplevelse der gode låter og spennende arrangementer, synther og strykere går hånd i hånd. Veldig fint dette med god hjelp av folk som Van Dyke Parks og HP Gundersen og flere til.
Ledfoot: Outsiders
Ei ny plate i norskavdelingen som VAR-folket kanskje vil omgjøre. Først og fremst fordi musikken har internasjonalt format så det holder for Ledfoot aka Tim Scott McConnell har vært bosatt her lenge og bruker på sitt nye album band med norske musikere. Albumet The Outsiders avslutter med «Here In My Head», en sang som nesten kan konkurrere med «Thunder And Rain» om å være albumets beste. Sangen er beint fram vakker. Jeg har ikke hørt alle Ledfoots album, og om du påstår at han har gitt ut et bedre album, skal jeg ikke protestere. Men jeg vet ikke om jeg tror på deg. Flere plater med fullt band, Ledfoot!
Stian Borgen: Kites
Jeg hører Stian Borgens debutplate Kites om igjen, mens jeg setter sammen denne oppsummeringen. For ei plate! Stian Borgens debutalbum åpner like gjerne med fine strykere før en akustisk gitar og Borgens egen stemme overtar på låten «You Forget». Stian Borgen har en stemme som er skapt for sanger- sangskriveralbum, en stemme som ligger i kryssningspunktet mellom folk som Bob Dylan, Jerry Leger og Tom Petty. Musikalsk sjarmbombe!
Liv Eli: The Struggle For Peace Of Mind
Mektig dette. Vakkert. Høyde og dybde. I tekst og musikk. Originale melodier og passasjer. Kammermusikk, pop og kirkemusikk i skjønn forening. Her har jeg også hatt enda større utfordringer enn vanlig med å høre hvilke instrumenter som spiller hva. Liv-Eli Engesnes forteller at produsenten Kristoffer Lo er veldig glad i å eksperimentere med å bruke instrumenter som gitar, blås, og piano, på nye måter, og de lot fantasien få fritt utløp på denne plata, i form av effekter og uttrykk. Resultatet er blitt bemerkelsesverdig og annerledes, i hvert fall for denne lytteren. Unn deg tid i Liv Elis selskap. Belønningen er stor, her er det mye å oppdage.
El Cuero: …are we done yet?
Det et ikke over. El Cuero er ute med sitt åttende album etter snart to tiår som band. De hadde nok aldri turt å stille spørsmålet i albumtittelen, …are we done yet? om de trodde svaret var «ja». Og det er det jo ikke. Bandet forteller dog at selve albumtittleen og flere av tekstene spiller på tanker rundt samtiden og den negative utviklingen i samfunnet de siste årene. I tillegg får vi tekster om mer personlige forhold. Etter et par uker med noe innadvendte sanger/sangskriver-album er det deilig å høre litt reinspikka rock, der energien og drivet er i forgrunnen, så får tekstene synke inn etter hvert.
Gubberock 