Liv Eli: The Struggle For Peace Of Mind (album 2024)
Liv-Eli Lapinskas Engesnes fra Orkanger med artistnavnet Liv Eli er ute med det helt nye albumet Struggle For Peace Of Mind. Albumet nå høyt på lista over årets beste norske album.
Tilfeldigheter og fatale hendelser. Mange av oss har lest novellen Att döda ett barn av Stig Dagerman, og ingen som har lest novellen, glemmer den. Novellen forteller to historier der tilfeldigheter leder fram til en mann som har drept og ei jente som blir drept i trafikken. Åpningssangen «Incidents» – tilfeldigheter, hendelser – på The Struggle For Peace tyder på at Liv-Eli har lest den novellen:
”If she hadn´t crossed the street the second that she did
She’d still be here
If he hadn’t spilled that coffee on his shirt
He wouldn’t be too late for work
And he wouldn´t have to drive that fast“
Resten av teksten følger ikke opp novellen, men peker likevel på hvordan tilfeldighetene, og noen ganger egne valg, former oss. Den korte veien fra ro til uro understrekes også av musikken.
På leting etter ro. Platetittelen sier mye om hva tekstene denne gangen handler om, og Liv Eli utdyper i presseskrivet:
Slik jeg ser det, er det fred og harmoni vi alle jakter på gjennom livet. Det er det alt koker ned til, enten vi har store eller små utfordringer gjennom alle livets faser.
Liv Eli i presseskriv
Stemningen fra åpningslåten fortsetter i «Goodbye Innocence» om hvordan alt endres etter et fatalt valg og likevel er som før. Krefter river og sliter i deg. Musikken river og sliter i deg. Tar deg av sted. Til et nytt sted. Det samme stedet.
«17 million fucking flies». Du drar på ferie, du kan flykte, men du kan ikke gjemme deg. Du ligger på stranda, men fluene flyr rundt deg. Inni deg. «Still searching for peace of mind» som Neil Young sang. Og som Liv Eli synger om. «It’s all in your mind», som det heter i den stillferdige, men likefullt dirrende «Lost». Etter fire sanger er vi inne i en egen musikalsk verden. Liv Elis verden. Lost. Lost. Rannveig Ryeng spiller nydelig fiolin på denne og flere av låtene.
Spennende produksjon. Noen låter er bygget opp av piano og synther fra produsent Kristoffer Lo som også bidrar med blåsere og gitar på plata. På alle sanger utenom åpningen «Incidents» er det Thomas Järmyr som spiller, og da mener jeg spiller, på trommer. På «Incidents» er det Torstein Lofthus som har hånd om trommene på beste vis. Liv Eli selv gir mye av seg selv i vokalen. Samlet blir dette stemningsfullt. Storslått og mektig, nesten sakralt, men også dvelende og neddempet i partier.
Too Blue» har kalde og interessante – om jeg kan bruke et slikt ord – tangentslag som gjentas og gjentas. De alene skaper mye av låten for meg. Liv Eli synger og lydene rundt vokser for så å tas helt ned. Hvordan realisere seg selv? Hva vil det si å realisere seg selv? Det er så mange sider ved oss vi aldri får brukt. Igjen tilfeldigheter? Håkon Soldal korer.
Dette er på én måte ikke ei plate med flere sanger. Det er ei stemning. Én sang. Nei, ikke helt det heller. Forskjellige spor, men en udiskutabel helhet. Mange variasjoner. Jeg liker de variasjonene «Fly Away» byr på. Igjen piano. Varmere nå. Gir deg tid til å puste, ber deg puste. Puste. Trekker oss opp når vi ligger nede. En annen gang kan det være meg. Deg. Sangen gir gåsehud.
Vi blir med videre. «I’m More», «Pale Moonlight». Hør plukkingen på gitaren, perkusjonen. Varierte, flotte! Vi er Liv Eli på farens dødsleie i «Never Gonna Die». Faren lever videre for Liv-Eli, gjennom Liv-Eli. En sang til trøst når kjære dør og må videre til den andre siden. Ida Kateraas spiller flott klarinett på denne låten. Høres ut som kammermusikk. Så får sangen nesten bokstavelig talt vinger. Én av flere låter på dette albumet som inneholder så mange musikalske elementer at de oppleves litt forskjellig om du tar på hodetelefoner og nilytter, eller skrur opp stereoen og lar musikken fylle rommet. Og til slutt «Gratitude»:
”This moment in time
That is all mine
Fills me with gratitude
For what I can do
Fills me with gratitude
For what I can do“
Mektig dette. Vakkert. Høyde og dybde. I tekst og musikk. Originale melodier og passasjer. Kammermusikk, pop og kirkemusikk i skjønn forening. Her har jeg også hatt enda større utfordringer enn vanlig med å høre hvilke instrumenter som spiller hva. Liv-Eli Engesnes forteller at produsenten Kristoffer Lo er veldig glad i å eksperimentere med å bruke instrumenter som gitar, blås, og piano, på nye måter, og de lot fantasien få fritt utløp på denne plata, i form av effekter og uttrykk. Resultatet er blitt bemerkelsesverdig og annerledes, i hvert fall for denne lytteren.
Unn deg tid i Liv Elis selskap. Belønningen er stor, her er det mye å oppdage.
Gubberock 