Willie Nelson: The Border (album 2024)
På Rodney Crowells noe ujevne album Texas fra 2019 var det særlig en sang som utmerket seg. Willie Nelson har utallige ganger vist sin gode smak og plukket like gjerne opp denne sangen til å være tittelspor på sitt nye album, The Border. Sangen handler om en vakt på grensen til Mexico. Det han opplever der setter merke på kropp og sjel: «I work on the border, and it’s working on me». På Rodneys plate druknet sangen litt. Her får den lov til å skinne aller først. Resten av plata holder kvaliteten oppe, om ikke på samme nivå hele veien, så likevel imponerende høyt.
Willie Nelson har passert 91 år, og selv om han i disse dager må avlyse noen konserter, har han fram til nå holdt et imponerende høyt tempo. Over 150 album skal det ha blitt. Jeg har bare et svært lite utvalg av dem, og når Arild Rønsen i Puls skriver at han tidligere ofte har holdt seg med nokså svake backingband, kan jeg velge å tro på ham, men også tenke at det trenger ikke lyde så verst, det heller. Med Willies stemme og spansklydende gitar kan det vel aldri gå helt galt.
Willie Nelson stemme har jo den egenskapen at den løfter enhver sang mange hakk. Synger han duett, er det akkurat som sangen girer opp når Willie kommer inn, du lytter. Han gjør ikke sangene til sine. Nei, han bare gjør dem til noe eget. Tar ikke glansen fra originalene enten det er en sang av Peter Gabriel eller Paul Simon. Bare viser dem hvordan han gjør det. Hør ham synge «Marie» av Townes Van Zandt alene eller i duett med Townes. Fantastisk! Noen sier stemmen er nasal. Jeg tenker aldri på den slik. Nei, det er bare Willie. Kona mi, som ikke er utpreget glad i stemmen til mange av de kvinnelige artistene jeg spiller for tiden, trekker et lettelsens sukk når jeg foreslår Willie. Ham liker vi!
På The Border er uansett musikerne hentet på øverste hylle. Plata er produsert av den gamle samarbeidspartneren Buddy Cannon som også har skrevet fire av låtene sammen med Willie pluss én til i samarbeid med andre. Rodney Crowell har ikke bare skrevet «The Border» sammen med Allen Shamblin, Willie har også plukket med seg Crowell-/Will Jenningslåten «Many A Long And Lonesome Highway», også det en svært fin låt! På Crowell-låtene er det heldigvis spor av at stemmen til Nelson har eldet kledelig, på enkelte andre låter høres han uforskammet ung ut.
Skal jeg plukke to låter til fra albumet, kan det gjerne bli Nelson-/Cannonlåtene «Once Up On A Yesterday» og «How Much Does It Cost». Sistnevnte avslutter plata på en glimrende måte: ”’Cause I am a songwriter and always will be, but how much does it cost to be free?“ Nja, si det. For mye synger Willie. Og det er nok riktig skal vi tro kompisen Kris Kristofferson og hans ”Freedom’s just another word for nothing left to lose“. Men her er enda flere gode låter som «Nobody Knows Me Like You» av Mike Reid og «I Wrote This Song For You» av Erin Enderlin og Larry Cordle.
Audun Vinger skriver i Dagens Næringsliv om den nye John Cale-plata noe slikt som at det er musikk for folk som orket å bruke litt tid på å sette seg inn i den. Willie Nelsons The Border er ikke ei slik plate. Den sitter på første forsøk. Men det må da være greit, det også. Willie Nelson, gode sanger og ditto musikere er mer enn nok for meg. Og jeg liker å tro at noen av de deiligste strengelydene kommer fra Willie selv. Det er ingen grunn til å tro at dette er siste album fra den produktive artisten, men skulle det likevel være det, så gir han seg nær toppen!
Gubberock 